Jeg hadde feiret Thanksgiving,

Sammen med min gode venn Hugh og hans familie hos Hughs onkel på en gård nordvest for Ottawa. Det var en klar og fin høstdag og jeg satt godt tilbakelent i min Crysler på vei mot Toronto på avsides landlige veier. Det er ikke så folksomt når du er på den siden av Ottawa, det blir fort landlig kan du si.

Kamerabaggen min ligger i forsetet ved siden av meg og jeg oppdager litt seint at det faktisk er fantastiske farger rundt meg og solen er i ferd med å gjøre ende på denne fine dagen.

Fader og tenker jeg, jeg burde jo fått et fint bilde et sted her i dette fantastiske lyset.

Nå var det ikke så mange spennende motiver der jeg befant meg nå, men så i et uoppmerksomt øyeblikk oppdager jeg at jeg akkurat hadde passert en liten gård som lå der i det gulrøde lyset som det bare var sekunder igjen av før det ble mørkt.

Crysleren protesterte noe da jeg rapper shiften i revers og lar det stå til akterover. Kaster bilen inn på skulderen og griper kameraet og springer ut i det de siste gulrøde strålene er oppe.

Klikk, og så er det over. Før jeg får satt meg i bilen igjen har det allerede begynt å mørkne.

Ja ja tenker jeg, jeg får se hvordan dette blir når jeg en gang får fremkalt disse lysbildene når jeg er ferdig med turen. Jeg hadde fremdeles et par tre måneder igjen på min ”Globe-tråkker” tur rundt verden i 88. Nå var det bare å kjøre ned mot highwayen som tar meg til Toronto. Kanskje jeg overnatter på veien hvis jeg finner et brukbart motell. Det kan jo være andre ensomme på tur en slik familiens dag.

Det går i rundt hundre på mørke landeveier og out of nowhere kommer det en Greyhound buss og passerer meg.

Det var da pokker som han kjørte da, tenkte jeg og la litt mer vekt på gassen. Det er jo verken folk eller politi her oppe i ødemarken en mørk Thanksgiving kveld.

Jeg hadde ikke før fått tenkt tanken før jeg ser to røde ”saftblandere” i bakspeilet og sukker: ”Faen og, dette skjer da bare på film”.

Det kommer et par slag med sirene og før jeg svinger inn til siden.

Jeg ser i speilet at det er to Mounted Police og han ene kommer opp mot meg så jeg sveiver ned ruta mens jeg tenker at det gikk vel ganske kjapt oppe i veien her.

”Evening sir, may I see your drivers licens and registrations please” mens jeg fikk lyset fra en firebatteris Maglite i trynet.

Han tar et skritt vekk fra bilen da jeg roter i kamerabaggen min hvor jeg hadde papirene. Jeg ser samtidig i speilet at han som sitter igjen i patruljebilen noterer, sikkert hva han har fått av opplysninger om min leiebil.

”What’s this?” utbryter ”Den Ridende” politimannen, da han får se mitt grønne norske sertifikat med en ”smiley” på fronten.

”It’s a Norwegian drivers licens sir” får han på dårlig engelsk tilbake. Her er det best å være skikkelig turist tenker jeg som har vært mer i Canada det siste året enn hjemme.

Han tar med seg papirene bak til kompisen som sitter i bilen og noe blir sagt, sannsynligvis noe slikt som:” It’s a fucking Norwegian tourist” eller noe i den duren, for han andre slår seg på knærna og storskratter. Det kan jo hende han fortalte en vits, hva vet jeg.

De rådslår i noen sekunder før ”Den Ridende” kommer opp til meg igjen uten hest og sier i en alvorlig tone:” You were speeding in 132 kilometers up there and that is actually a court case. We are to take you to the nearest station and let a police judge settle your case. But to make me and my colleague’s day a lot easier and yours as well, why don’t you from now on adjust your speed to be relatively closer to the limits we have here in Canada?”

“We’ll do sir” svarte jeg han så hyggelig jeg kunne og vi begynte å snakke litt sammen da han lurte på hva en nordmann gjorde her langt oppe på landsbygda i Ontario.

Så jeg fortalte han at jeg hadde vært på Thanksgiving dinner hos en venn og hans familie og nå kunne jeg tenke meg en plass og overnatte hvor jeg kunne få meg en øl og en Canadian Club før sengetid.

Så jeg fikk et godt tips av han hvor jeg burde dra og så kunne jeg bare hilse fra han da politiet brukte den plassen mye.

Så jeg takket høflig og spurte hvor langt det var inn til Toronto neste dag.

”Oh, it’s not that far, two or two and a half hour. But with your speed, probably an hour and a half”, sa han med et smil før han fortsatte, “No, don’t speed down that highway, we are there, everywhere”.

 

Og jeg kjørte pent det meste av turen etter det.

Og dette bildet får fram smilet mitt hver gang jeg ser det. Bildet er ingenting å smile av og det er heller ikke videre godt.

Men bilder skal gi oss flashbacks og gode minner.

Og de har jeg mange av.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende