Jeg har blitt utfordret,

 

utfordret av Schøddar’n til å skrive om tre ting dere ikke vet om Breiflabben.

Det er jo selvfølgelig mye dere ikke vet om meg, men dere vet også en del så kanskje de tre hendelsene eller omstendigheter ikke overrasker dere vesentlig. Mine foreldre visste om to av disse ”tingene”, det er noe man ikke forteller sine foreldre og da lurer jeg litt på hvor mye jeg skal fortelle dere også.

Men vi begynner da Flabben var en uskyldig blåøyd gutt på åtte år.

Jeg hadde litt behov for å markere meg, jeg hadde blitt morløs og det var mye jeg ikke forsto av livet og hvordan vi oppførte oss til tider.

 

1.

Sommeren var på hell og jeg hadde blitt en racer til å klatre de siste ukene. Nå hadde jeg akkurat vært helt i toppen av det største bøketreet i skauen ved Jan Frode og var på vei ned igjen. Både på vei opp og ned igjen var vi alltid innom en tørr grein fire fem meter oppe. Var vi forsiktig så holdt den oss som ikke var for store. Men man vokser jo og det denne greinen holdt for noen måneder siden var det ikke sikkert den gjorde nå. Og så kom det jo litt an på hvor langt ut på greinen man tråkket.

Jeg hadde høyrebeinet ned på og skulle skifte tak med hendene da jeg plutselig fikk noe større fart.

Jeg husker ikke annet enn at jeg slo meg og så opp i ansiktene til Jan Frode, Elin og Jon samtidig som jeg kjente en voldsom smerte i høyre armen.

Det ble selvfølgelig en tur på sykehuset og noen trøstende ord fra far på venteværelset og noen tapre tårer da de rettet opp et vanskelig brudd i armen.

Men jeg var kry etterpå med stor gips på hele armen. Den ble fort midtpunktet i skolegården og jeg sugde til meg noen dager av ”fame and glory” fra jentene i klassen og da særlig Karin som i dag er bedre kjent med etternavnet Fossum og skriver et par hakk bedre enn Flabben.

Men jeg ble jævlig god til å klatre etter dette fallet, og det hjalp meg ved mange anledninger opp gjennom barn- og ungdomstid.

 

 

2.

 25 år seinere er jeg på vei ned fra ei palme på Waikiki beach og kan heldigvis bare hoppe ned i sanden de siste to meterne uten å brekke armen denne gangen.

I stedet så kommer det en deilig arm som slynger seg rundt halsen på sin ”helt” og gir ham et kyss og en kald pils.

”We’ve got you a ticket for to-nights show Flabben” sier Linda mens hun vifter med en billett foran nesen min. Det er Mark, direktør på Sheraton Waikiki  og typen til Julie, Lindas venninne som har skaffet billetten.

”It includes a private gathering afterwards and you better behave amongst those beauties” ler hun til meg vel vitende at de som kommer dit er par og at jeg sannsynligvis vil være den eneste single der. Ja bortsett fra hovedpersonen selv da og det er jo en sjokoladebrun beauty.

Linda var nok ikke klar over at jeg er meget svak for african american beauties.

Jeg er kledd ganske så casual i forhold til de andre på konserten. Men såpass velkledd at det vekker oppmerksomhet blant de rette folkene slik at noen menn skjermer om sin ”eiendom”.

Konserten er i rolige, nærmest private former og vi er nok ikke flere enn tre fire hundre stykker og de fleste er spesielt inviterte gjester gjennom Sheraton.

I pausen kommer en deputy manager bort til meg og hvisker i øret mitt at ”you are most wellcome at the reception after the show in the room down the hall here” og peker ned i en VIP del av hotellet.

Konserten var helt fantastisk og noen av oss glir ubemerket etterpå ned til en smakelig innredet lounge og bar og håper at vi får noen minutter sammen med stjernen.

Det er ikke til å unngå at man stikker seg ut i en slik forsamling når man er single og ganske så selvsikker i sine bevegelser blant ”black ties and cocktail dresses”, men amerikanere er forsiktig med å dømme i slike settinger. De vil gjerne like å vite hvem de har med å gjøre.

Plutselig begynner noen å klappe og vi alle sammen snur oss i samme retning og nyter Natalie Cole komme inn blant oss.

Hun er en vakker skapning, høy og slank med et innbydende smil. Hun er høflig og deler noen ord og skåler med vellykkede amerikanere der hun svever gjennom forsamlingen.

”Isn’t she gorgeous” sier en smykkebehengt amerikansk dame som jeg i mitt stille sinn gav karakteristikken ”mutton dressed up as lamb” mens jeg svarte noe sånt som ”oh yes, she’s gorgeous” litt vel mye siklende.

Jeg er nede i min andre whisky da jeg hører den bløteste stemmen ved min side si ”looks like we are the only two single here to-night?”

Stay cool Flabben, tenkte jeg lenge før jeg får svart bekreftende på det.

Jeg presenterer meg og hun synes det er artig at det er en norsk ”globe tråkker” som er på en så spesiell konsert på Sheraton.

Jeg må da tilstå at jeg har fått denne billetten av noen meget gode ferievenner som jeg har møtt og at det har vært en sann fornøyelse.

Jeg forteller henne at min stemor har fortalt meg om hennes avstandsforelskelse til Natalies far og at hun sikkert ikke var den eneste som var det.

Og så forteller Natalie meg at hun holder på med innspillinger av hennes far sine mest kjente låter og at det nok kommer noen spesielle track på det albumet.

Jeg avslutter vår kjekke stund og samtale med å uttrykke hvor mye jeg satte pris på dette og at jeg aldri vil glemme denne stunden. Og jeg forlater rommet med en stolt holdning og forhåpentligvis litt spor av leppestift på mitt venstre kinn. Om ikke annet et lite hint av deilig parfyme for Linda å snuse inn da hun kysser meg på munnen ti minutter senere.

 

 

3.

 

Et kyss på kinnet etterlater jo ofte minner og følelser som gjør at man går litt lettere og er litt kjappere i takten mens man kanskje også plystrer og smiler litt.

For fire timer siden hadde jeg hengt over baren i en business lounge på Frankfurt flyplass og vært helt i mine egne tanker til en krøllete blondine skulle vekke meg med ”Nu var De langt borte unge mann” på det blødeste dansk.

”Ja jeg var på Nord-Skjælland sist gang jeg var der” sa jeg slik at hun ikke kunne misforstå at jeg var norsk.

”Vil du ha noe å drikke?” spør jeg som om det er jeg som spanderer. Det er greit å spandere drikke i en business lounge.

”Ja jeg tar det samme som deg” sier hun ”hvis det der er en god single malt?”

Vi tar med oss drikke og setter oss litt mer komfortabelt den siste halvtimen før vi skal board’e.

Hun er lege og har vært på konferanse i India og jeg er oljearbeider på vei hjem via min bror i Danmark. Damen er frisk og har passert de førti og jeg er ikke helt borte selv og har noen år igjen til jeg blir førti.

Vi drøyer ombordstigningen til det bare er oss igjen og våre veier skilles for en kort stund da jeg tar mitt sete på business class og hun blir tatt hånd om av en nydelig flyvertinne i Lufthansas grå uniform og gule silkesjal på first class.

Vi har ikke vært i luften mange minuttene før den nydelige flyvertinnen kommer til meg og inviterer meg opp til mitt nye danske bekjentskap.

Vi får en flaske sjampis og klarer oss fint aleine og har en fornøyelig privat flytur til København.

Hun ser litt rart på oss flyvertinnen da hun gjør klar for landing og spenner seg fast i firepunkten.

Ser jeg et lurt smil og litt drømmende øyne?

Mitt deilige reisefølge skal hente bagasje mens jeg reiser ”light” og vi tar avskjed ved bagasjekarusellen.

”Takk for en dejlig tur du frække nordmand” sier hun og gir meg et kyss på kinnet mens jeg lett stryker henne over en ennå fast rumpe.

”Nå, jeg ved nu ikke hvem der var frækkest” smiler jeg tilbake.

 

I ettertid har jeg tenkt at jeg godt kunne ha fortalt mine foreldre hvilken klubb jeg var med i, de visste sikkert ikke hva ”Mile-High-Club” var for noe like vel, så lenge jeg ikke fortalte den fulle og hele historie.

 

 

 

Jeg har lyst til å vite litt mer om Chiruru så her vil jeg at vi skal lese om tre ting vi ikke vet om den unge dame.

http://mittafrika.vgb.no/

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende