Hva er det som gjør et inntrykk sterkt?

 

Hva er det som gjør at det bare prenter seg inn i ens hukommelse og blir der ”for ever”?

Det har noe med ens sinnsstemning, omgivelsene der og da, personene som forårsaker dette og tilhørigheten.

Lennie var en Aussie jeg møtte på en ferietur etter et arbeidsoppdrag Down Under. Jeg ble med på en chartret busstur fra Sydney til Darwin hvor jeg skulle av, mens noen fortsatte til vestkysten og tilbake til utgangspunktet.

De fleste av oss som startet i Sydney skulle være sammen de 17 dagene det skulle ta oss opp til Darwin.

 

Vi ble fort kjent med hverandre noen av oss, det ble fort en “Inner Circle” som gjerne avsluttet kvelden rundt leirbålet med noen VB. Vi ble sikkert kaldt The VB gang.

Vi var en broket forsamling fra 12 nasjoner i alderen 18 til flere-og-åtti og vi som var The Inner Circle var nok fra 18 til noen-og-seksti.

Vi hadde klengenavn da det var lettere for noen å huske og uttale enn våre opprinnelige navn og jeg ble kalt Skippy etter ”Skippy the bush kangaroo”. Sikkert fordi jeg kom fram fra trær ute i bushen hvor jeg hadde slått lens.

Etter en åtte ti dager skulle vi overnatte ute i bushen. Normalt overnattet vi i telt på campingplasser, men i natt var det under den australske stjernehimmelen.

Lennie var en friskus som jobbet i det australske postvesenet som dessverre hadde fått en diagnose som det ofte er et trist utfall på. Lennie hadde kreft.

 

Han hadde ikke sett stort mer av Australia enn postruta si i Sydney og et par turer opp til The Gold Coast på ”sydentur”.

 

Nå ville han, kanskje for siste gang, oppleve det flotte landet som han var så stolt av.

 

Vi var en herlig gjeng, det ble knyttet vennskap og som sagt noen av oss kjente til diagnosen til Lennie og andres også for den sak skyld.

Vi sitter i bushen og endelig har solen gått ned og fluene er borte. Ja de blir borte som ved et mirakel etter at det er mørkt.

Leirbålet er flammende flott og vi koser oss med både drikke og noen kjærtegn for de som var så heldige å ha den muligheten.

 

Vi snakker om løst og fast og jeg hadde snakket om vinter-OL og lignende og vært så heldig og fått en åpen invitasjon til å bo hos noen fra Salt Lake City, Cindy og Larry som utgjorde de eldste i The Inner Circle.

Når det er OL-snakk kan det fort bli snakk om medaljeutdeling og nasjonalsanger og det ene leder til det andre og noen amerikanere reiser seg og synger sin.

Det ble selvfølgelig stille blant oss andre og før jeg vet ordet av det synger jeg “Ja vi elsker” sammen med tre andre nordmenn, for øvrig to av de eldste i følget.

 

Alle var ikke klare for å ta over, men noen av oss benytter pausen til å prate om løst og fast igjen og Lennie benytter anledningen til å utdype sin takknemlighet til hele gruppen over hvor fantastisk det var å møte så mange fremmede og å bli så gode venner på kort tid.

Jeg behøver vel ikke å utdype hvor sterkt det var både for Lennie og oss andre da Lennie gjorde ære på sin nasjon og nasjonalsang.

 

Et utrolig sterkt øyeblikk som sitter klistret i minnet.

 

På badet mitt henger et minne fra Lennie. Jeg fikk en Australsk postsekk av han som han hadde skittentøyet sitt i på turen.

 

Nå er det min skitne hvitvask som finner plass i den samme baggen.

Og jeg er sikker på at Lennie ikke har noe imot det der han hviler i fred.

 

 

Takker for en fin tur Lennie og et utrolig sterkt øyeblikk.

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende