Nå skal jeg ikke fleipe med permisjon,

 

 

 

Da det er mange som dessverre mottar permisjonsvarsel nå om dagen.

Nei jeg spurte selv om permisjon jeg da jeg syntes det var en bedre løsning for alle parter.

Ok, this is the story.

 

Jeg har ventet en liten stund på en ankeloperasjon, ikke lenge, men til det passet slik inn for firmaet jeg er ansatt i og den klienten jeg jobber for. Både jeg og firmaet har et ansvar der og en inntekt å ta hensyn til.

Ankelen ble operert for drøye to uker siden og jeg måtte sitte med foten ”opp i sky” og lese Stieg Larsson eller se på tv hele dagen.

 

 

 

Tiden går og ”søster Mette” fra klinikken ringer og hører hvordan det står til.

 

 

”Joda, ganske bra, men jeg er litt vel hoven i leggen og litt lite mobil” svarer jeg.

”Hvis du ikke er bedre over helgen kommer du oppom på mandag” sier søster Mette.

 

 

 

Jeg ble ikke bedre selv om jeg var på firmasamling i Bergen og tynnet ut blodet mitt så godt jeg kunne. Når mandagen kom, var leggen min fremdeles hoven og ”spengtes”.

 

 

Inn i bilen og ut til doktoren og søster Mette.

 

 

 

”Hmmmm” hm-er doktoren og sier at dette kan skyldes en blodpropp, og hjertet til Flabben gjør et lite hopp. Jeg får ta meg en tur ned til Sentrum Røntken og doktor Fix, sier doktoren.

 

 

Nå er det jo sånn cirka tre måneders kø der som de fleste steder i vårt helsesystem, men som dere sikkert har forstått så sklir breiflabber lett forbi slike lange køer etter at doktoren gjør en liten telefonoppringing til doktor Fix.

 

 

Doktor Fix er en dyktig kar og ser mye mer på ultralyden enn det jeg gjør da jeg sannsynligvis hadde stilt inn hjernen min på ”foster”, da det er det jeg forbinder med ultralyd. Men det er selvfølgelig ikke noe foster i leggen til Flabben selv om den var tykk nok til å romme et.

 

 

 

”Her er det en blodpropp” sier han med bekreftelse av en annen lege som han har dratt inn i dette.

 

Du må på sykehuset.

 

 

På akutten går det raskt og før jeg vet ordet av det har jeg et perforert plastarmbånd på håndleddet.

 

 

 

”Tror du jeg kan kjøre hjem med bilen før jeg legger meg til her?” spør jeg en ”søster”.

Hun er effektiv som søren og gir meg tillatelse til det slik at jeg kan hente tannbørsten, Stieg Larsson og litt annet snadder.

 

 

 

Og så befinner jeg meg plutselig på rom 5004 i samtale med en lege som sier jeg skal ta noen sprøyter to ganger om dagen i noen dager samtidig som jeg skal ta noen piller slik at jeg får tynnet blodet mitt litt.

 

Jeg ville jo heller gått for en god ”single malt”, men han var ikke enig i det.

 

 

 

Dette gikk fort tenker jeg. En del ting hjemme jeg gjerne kunne ha ordnet først, vært og tømt postboksen også, men det går jo ingen steds.

 

Enerom, tv, Stieg Larsson og litt blodfortynnende, hva kan bli bedre enn det?

 

 

 

Jeg våkner opp til en dag til og samtaler med lege og søster og blir forespeilet et opphold på tre-fire dager. Ligge og sitte her i tre-fire dager bare for å få ei sprøyte i magen to ganger om dagen, en blodprøve hver morgen og noen tabletter, kan det være nødvendig da, tenker jeg.

 

 

 

”Søster” blir konfrontert etter visitten da hun setter sprøyta i mageflesket mitt.

 

 

 

”Du”, sier jeg ” er det ikke galt at jeg skal ligge her å ta opp en plass når jeg kan sette de sprøytene selv, ta pillene til de tidene du sier, komme hit for blodprøve og heller sitte hjemme og kose meg i stedet?”

”Du skjønner at det er et par ting jeg skulle gjort hjemme, hentet posten og så er det to søte damer som venter på å se meg også. Kan’ke jeg få permisjon da?”

 

 

 

Og enda en effektiv og grei sykesøster er oppdaget. Hun iler av gårde og kommer tilbake en stund seinere med beskjed om at jeg kan dra hjem på permisjon til mine søte damer, men må da huske på å ta piller sånn og sånn og sette sprøyte morgen og kveld.

Og så kommer du hit hver morgen klokken åtte for blodprøve.

 

 

 

Jeg er ikke sein om å pakke og hiver meg på krykkene bortover gangen. Det er to damer som venter.

 

 

 

 

Og visst var de der. Blant tidsskrifter og forretningskonvolutter lå det to bevis på at snail-mail bringer de beste hilsener og gleder vi kan få sånn bortsett fra in natura.

 

Takk for brev Tale og takk for de søte damene J

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende