Det er lenge siden jeg har sett på Gullrekka til NRK …………

men i går ble jeg sittende foran kassa. Vel, kassa blir nok et feil uttrykk da jeg gikk til innkjøp av en 37” flatskjerm her for et par uker siden. Den tar jo opp en hel vegg i den lille stua jeg har.

Men før jeg satte meg ned så hadde jeg laget meg litt sjømat og sprettet en nydelig Sauvignon Blanc og hadde et halvt øye på fårikålen som stod og godgjorde seg på kjøkkenet. Tenkte litt på Fatter’n som var så glad i fårikål og det som gjerne fulgte med, litt mørkt øl og en akevitt.

Han ville vært 85 år i disse dager.

Vi pleier å ringes vi brødre på våre foreldres merkedager, men torsdags kveld var jeg i losjen og hadde vel en liten minnestund med han der, men da jeg kom hjem seint på kvelden, så jeg at en av mine brødre hadde ringt. Så jeg tenkte jeg fikk heller ringe han i kveld.

Men jeg hadde gode bilder og minner om faren min i hodet da jeg syslet med mitt på kjøkkenet og forberedte mitt lille sjømåltid da ”Beat for Beat” begynte.

Først tenkte jeg at det begynner å bli tynt i rekkene blant norske artister da jeg så hvem som var der, men etter hvert så ble de jo riktig så gode. Kan hende det var hvitvinen min som begynte å virke, men det var virkelig noe med et par fremførelser her i kveld.

Jeg var ferdig med maten og hadde akkurat satt meg ned i godstolen med en god kopp mokka og en XO av beste merke, da han ene karen begynte å synge ”Så lenge skutan kan gå, så lenge…….” samtidig som jeg hadde et hyggelig bilde av min far på netthinnen. Tror jeg da.……at jeg brast i gråt.

Ikke noe hulking og hiksting, men rett og slett tårer i strie strømmer og et utrolig savn.

Minnene om Fatter’n, en mann med et fast hakeparti selv om røsten fort kunne bli litt grøtete når følelsene kom fram. En mann som mistet kona si da han hadde to sønner i barneskolen, en mann som giftet seg igjen i et fantastisk ekteskap og gav meg en ny bror, men som han aldri så da synet for alvor hadde begynt å falme.

Følelsene og bildene bare raste i vei med tårene som rant i strie strømmer.

Det varte vel et par minutter og etter hvert så ble bildene klare igjen og jeg kunne løfte XO’en og faktisk ta en skål med min far som har vært borte nå i 13 år, men som kom så kraftig på besøk igjen.

Takk for besøket far, det var godt å treffe deg igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende