Vårtegn er noe vi alltid ser fram til.

 

Denne våren syntes jeg de lot vente på seg, alt var fremdeles grått og brunt, ikke et grønt strå å se. Selv hadde jeg vel opplevd en ny vår på nyåret siden jeg var forelsket og sammen med en herlig vakker kvinne som selv ungdommene i prosjektet snudde seg etter.

Men nå hadde forholdet begynt å skrante litt og det et par uker før jeg skulle hjem å feire femtiårsdagen min med pomp og prakt.

 

Jeg hadde tatt med meg Russisk kaviar de to siste turene, nok til en god forrett til femti gjester, og jeg hadde luftet om Elena skulle bli med på feiringen, noe hun ikke var særlig giret på. Lite viste jeg da at det var problemer for henne å få visum ganske raskt og at hun tenkte litt mer seriøst enn meg på det tidspunktet.

Men jeg måtte rette opp i det jeg trodde var et forhold som var i ferd med å glippe ut av hendene på meg.

 

Dmitry og jeg var ute på en av våre berømte ”On a Sunday morning sidewalk” turer som pleide å ta oss innom et vannhull sånn rett etter god norsk kirketid. Vi gikk oppe i åsen over sentrum av Nakhodka og aprilsolen varmet oss i den ellers ganske så friske luften.

 

Dmitry var heller ikke vant til å se et landskap fremdeles så grått og brunt såpass langt ut på våren, noe pleide da å grønnes i april rundt St. Petersburg hvor han var fra og fra mitt hjemlige Stavanger.

Dette var tross alt Far East Russia med Sibir på landsiden og Japanhavet på sjøsiden.

Men vi gikk nå der og pratet og Dmitry skjønte nok min engstelse rundt forholdet til Elena og meg.

 

”The Russian girls are not easy” prøvde han å forklare meg. Du må stelle pent med dem. Gi dem blomster og konfekt, spandere sjampis når vi er ute og ikke minst å fortelle dem at de er flotte på håret, ser bra ut og er deilige.

 

”But I tell her that every time we are together” prøvde jeg å forklare.

 

Dmitry lo og forklarte at det var litt andre ting de var ute etter å høre enn at de hadde “nice ass” som han på sin etter hvert brukbare engelsk uttalte til meg.

 

Han hadde brølt ut da jeg hadde fortalt ham en gang etter at Elena og jeg var blitt sammen at jeg hadde fornøyelig sagt på min russisk da hun gikk fra sengen til badet en morgen; ”Klassnaya pupka Lenoshska” som da er det gutta gjerne sier om ”a nice ass”, men normalt ikke til sin kjære.

Men Elena hadde likt det hun, for hun visst hun hadde den deiligste lille stuss du kunne tenke deg.

 

Vi begynte å drifte ned mot det mest høyereliggende vannhullet da jeg får øye på noen bitte små gule blomster i alt det gråe og brune.

”I’ll give her flowers Dima” sa jeg og plukket tre fire av de få blomstene som var der.

”You have to take a picture of this Dima”.

 

”Ok my friend, but they want big nice boquet of flowers, not theese tiny snowflowers” nærmest ropte han ut mens han himlet med øynene.

 

“Dima, these will do, make my word, she will melt like the snow and say “Ohhh Flabbchic” and come straight in my arms”.

 

Dima ristet på hodet og lo. ”Ok my friend, don’t blame me, I have told you what to do.

 

Nede på “Stary Kapitan” fikk jeg “djevoshkaen” til å sette de i et eggeglass mens vi var der. Og da hun spurte hva jeg skulle med dem, forklarte jeg henne det.

Dima ble nesten flau på mine vegne, men djevoshkaen smilte søtt og sa at det ville min Lenoshka sikkert bli glad for.

 

Og det ble siste stikk til meg Dima.

 

 

 

Men jeg vet ikke riktig nå hva jeg satte mest pris på når jeg en gang i mellom ser dette bildet.

Om det var armene til Elena som kom sammen med noen kyss eller alle de fantastiske søndagsturene Dima og jeg hadde de atten månedene vi jobbet sammen.

Jeg er to år eldre enn faren til Dima, men Dima og jeg er fremdeles verdens beste venner.

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende