I to tre år nå,

har jeg slitt med en dårlig ankel. Det begynte med plutselig knivskjærende smerter fra ankelen som om jeg skulle ha tråkket over. Og tråkket over har jeg gjort med denne ankelen så lenge jeg kan huske.

Men det var omtrent på denne tiden i 2007 jeg virkelig begynte å få problemer. Jeg klarte ikke å gå mer enn tre fire hull på golfbanen før det ble så ille at jeg måtte dra i klubbhuset. Jeg hadde en golftur til Statene før jul for der er det jo vanlig å kjøre en golfrunde i stedet for å gå.

Men ankelen ble ikke noe bedre og det resulterte i at golfen min heller ikke ble bedre, så jeg bestemte meg i løpet av 2008 at noe måtte gjøres. Her måtte det reparasjoner til skulle jeg ha et kvalitetsnivå på mitt liv som tilfredsstilte mine ønsker og mål.

Jeg ble lagt under kniven med dårlige garantier av legen, men at det var verdt å prøve.

Så fulgte jeg opp med fysioterapi og opptrening og det så lyst ut for noen runder på golfbanen igjen og turer i skog og mark. En golftur til Afrika i godt selskap og til og med noen safariutflukter med spennende møter og godt selskap klarte jeg å gjennomføre. Men jeg var nok et stillestående bytte der ute i bushen, for springe kunne jeg ikke og golfingen måtte jeg fremdeles utføre med bil som framkomstmiddel.

Legen ble konfrontert igjen og avtale om total avstivelse og sammengrodd ankelledd var det som måtte til. En litt tøff avgjørelse å ta, men jeg måtte bli kvitt smertene og forsikringsordninger med jobben gjorde at de enorme sykehuskøene kunne forseres og jeg kunne bli ”frisk” i en fei.

Så igjen ble jeg lagt under kniven og ankelen ble boltet på plass og en lang periode med beinet i gips ventet.

Jeg følte meg litt som vgb der jeg satt og blogget. I bunn og grunn var jeg den samme Flabben, men det måtte noen korreksjoner til for at jeg skulle få igjen mitt trivselsnivå i livet mitt.

Første operasjon førte til litt forbedring i tilbakeskrittet, men nå som jeg satt der og var nærmest ubrukelig, kom jeg sakte tilbake til et bedre liv.

Så når jeg kastet krykkene i mai og kunne hompe meg fremover på litt mer moderne hjelpemidler, kom de skrittene og livet jeg hadde savnet bedre og tydeligere fram for hver dag som gikk.

Og jeg har gått.

Den beste treningen for en stiv ankel fikk jeg som oppmåler blant Holmenkollbanens pukk og sviller gjennom sommeren og nå er jeg nesten hundre prosent funksjonell. Vel jeg kan ikke springe da, det er faktisk umulig med en stiv ankel.

Det har ikke vært lett å hoppe eller satse heller, det lystrer ikke helt enda og like spretten som jeg har vært, blir jeg nok aldri igjen. Men så blir jeg jo ikke yngre heller da.

Det sies at det ofte kan være en fordel å ha flere bein å stå på, og det kan sikkert være riktig det.

Men skal du satse eller hoppe, eller for den sak skyld bare gå. Ja da tror jeg det er best å bruke sine egne bein og se hvor det fører en hen.

Nå blir det golfing med mine egne bein som befordringsmiddel igjen. Og siden det er vante og kjente omgivelser, tror jeg den satsingen kommer til å gå bra.

Jeg vil fremdeles møte nye og gamle golfere som også har hatt sine problemer med utstyr og kropp, men vi deler litt av de opplevelsene og erfaringene vi har gjort og gleder oss sammen over det.

 

Litt som på VGB kanskje?

;-)

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende