Vi hadde diskutert ruta inngående med Chiruru og husbonden,

 

og vi gikk gjennom alternativene over en drink ved Zambezis bredder i går kveld. Det hadde vært en fin kveld, nærmest eksotisk vil vel noen her inne på bloggen si, men Fetter’n og jeg nøyer oss med å si ”en fin kveld”.

Klart det er eksotisk å sitte ved et leirbål ved bredden av en stor afrikansk elv og lytte til landsbypartyet som foregår på andre siden i Zambia, mens vi nipper til en GT og mimrer om ungdomsår i Sandefjord og tenker på at vi har holdt sammen i tykt og tynt i 55 år. Ja siden før vi kunne kommunisere.

Eller kommunisere kunne vi sikkert før våre mødre forsto hva vi bablet om. Vi er ganske så forskjellige Fetter’n og jeg, men en ting har vi felles, vi er hverandres straighteste venn.

Vi har vært uenige, ja nesten sloss også i voksen alder, men vi er venner. Ferdig med det.

 

  

Vi er endelig gjennom immigration på Botswansk side etter å ha fylt ut et idiotisk skjema om svineinfluensa som nå var aktuelt. Jeg måtte bare roe Fetter’n ned med at ”vi er i Afrika” og et stilltiende ”faens idioter” hørtes fra hans munnvik.

Vi hadde sagt ”good-bye” til Namibia og noen flotte opplevelser og møte med noen flotte mennesker.

 

 

Kartet sa ingen ting om ”construction”, men det er ikke så mange valg. Vi skulle sydover gjennom Chobe fra Ngoma Gate hvor vi entret Botswana til Khwai Campsites i det østre hjørnet på Moremi Game Reserve. Om det ble noen overnatting på veien fikk vi føle oss fram til, men det var fra offentlig hold ingen ting ledig.

Det var bare å legge i vei langs elven i første omgang. Fikset vi sanden på den ruten, så ville vi klare resten også var vel rådet vi hadde fått.

Vi så masse spor etter elefanter, mange elefanter, men vi så ingen. Endeløse strekninger på ”sand-tracks” i forholdsvis tett bush og en og annen antilope som forsvant når vi kom opp på siden av der vi hadde sett den framme på ”track’et”.

Men vi klarte sanden forholdsvis bra selv om vi måtte bruke hastighet og ikke lavgir på å holde oss ”flytende”. Det var som jeg hadde fryktet et dårlig hjul- og dekkvalg på denne bilen til å føle seg komfortabel i sanden. Men vi kom oss gjennom det som skulle være det verste, nå skulle det være grei skuring fra Ghoha gate til Savute ”and the Savute Lions” de som tar elefanter til frokost.

 

 

Vi så mye fugl, og vi fikk følge av en bieter på veien. Det var sikkert ikke den samme, men det dukket stadig opp en og vi ble litt opphengt i å få inn et godt bilde av den vakre fuglen.

 

Kjører du i bushen så bør du i hvert fall bruke 90% av din konsentrasjon på hvor du kjører, det var og er jeg veldig klar over. Men det er noen år siden jeg kjørte rundt i bushen til det daglige og min konsentrasjon gikk mer over i å få litt dyreliv festet til filmen igjen.

 

”Her” eller ”der” hørte jeg Fetter’n si og jeg begynner å stanse da det går opp for meg at hvis jeg stopper nå, så stopper jeg.

Jeg rapper girstanga i første, men det er for sent.

 

Faen, nå sitter vi fast.

 

 

Alle som kjører ”four by four” i bushen har en Hi-Jack i bilen, en kraftig husjekk som du løfter et par tonn med. Den er ”life or death” i slike situasjoner som jeg hadde satt oss i nå, for vi har ingen sjanse til å komme løs.

Her må det jekkes rett opp og legge greiner eller annet materiale under hjulene slik at vi får gang i sakene igjen.

På andre taket med jekken glepper det, bolten som sitter i ”utvekslingsgiret” på jekken, jeg har ikke noe annet ord for det, ryker tvert av.

 

”Hva faen?”

 

Nå ble plutselig dyre råd enda dyrere og situasjonen så litt annerledes ut kan man godt si. Trafikktettheten er ikke så stor på disse trakter kan man si. Alt fra ingen til femten tyve biler i døgnet. Det eneste positive er at kommer det en bil etter veien så må den flytte oss for å komme videre.

 

 

Jeg skal ikke dvele for mye ved hva vi tenkte, men som sagt i dette området spiser løvene elefanter til frokost og vi hadde lyst til å ha egg, bacon og corned beef til frokost i morgen i litt andre omgivelser enn dette.

Men det kommer heldigvis en bil, faktisk så kom det to samtidig, en fra hver kant og det var skikkelig kjøretøy, en Landcruiser og en Landrover.

 

Vi blir dratt ut på fast grunn og vi kan heldigvis fortsette. Men vi har mistet dyrebar tid og nå vet jeg at jeg ikke har en Hi-Jack i bakhånden. Det gjør noe med den forestående kjøringen midt i bushen ”in the middle of fucking nowhere”.

 

 

Vi kommer oss til Mababe Gate og får henvisninger til Khwai Campsites og har 18 km igjen å kjøre. Her er det betraktelig flere tracks, og en ny ”graded road” som vi tror leder til vår camp, men når 18 km og vel så det er kjørt, må vi snu. Vi hadde ikke sett noen campsite, ikke det at vi visste hva vi så etter skulle det vise seg, for en campsite er bare en ”plass” under litt større trær enn de som ellers er i området.

 

Vi prøver et par tracks og begynner å få dårlig tid, vi ser sola mellom trærne, med andre ord så har vi et kvarter igjen med lys, maksimum en halv time. Det er mye løssand og jeg sliter med å holde oss komfortabelt i gang.

 

Endelig fant vi et ”skilt” og vet vi er på riktig track.

Men flere hindringer dukker opp. Ikke sand denne gangen, men vann.

 

Jeg får et flott bilde på netthinnen i det en flodhest gaper opp i solnedgangen og jeg må ta et valg og komme meg på tørt land.

Skarpt høyre og skarpt venstre igjen oppe på ”bredden” og pang!

 

Jeg bommet akkurat ikke på en av de mange trestubbene som jeg måtte styre meg igjennom.

Faen, hvordan gikk dette da?

 

Fetter’n sjekker og spør etter øks, men innser at vi ikke kommer til å bruke øksa. Det er for trangt.

Jeg må rygge og håpe på litt flaks for trestubben kan lett slå av bremserøret slik vi står. Jeg rygger av stubben og rapper bremsepedalen i bånn, flatt i gulvet.

 

Faen!

 

Jeg klarer å stoppe før jeg kommer langt ut i vannet og kommer meg inn på tracket igjen og vi kjører den siste kilometeren uten bremser til ”campen” under to store trær.

 

Vi ser på hverandre trekker opp en øl og lar det synke inn.

 

Gruppen med canadiere som har guide og camper under noen finere trær enn oss hundre meter borte lurer nok på hva slags typer dette er som ødela deres fine solnedgangsbilder ved å komme kjørende inn i ”skuddlinjen”.

 

 

”Hva er ’e vi har å drekke på Flabben?” hører jeg Fetter’n spørre og jeg svarer.

”Veit ’a faen, jeg håper bare det er nok!”

 

 

Og to fettere, kamerater og venner sanker ved og slår leir og setter seg ned og drikker.

Drikker øl, akevitt og brandy og driter i flodhestenes brøl og hyenenes hyl i mørket bak ryggen deres. Og vet at de i morgen har 40-50 km med bushkjøring og 100km på ”vei” uten bremser før de er i ”sikkerhet” i Maun.

 

 

Vi snakker med guiden neste morgen og blir forklart veien ut og tilbake til gaten og hvor vi skal kjøre for å komme oss ut på veien. Vi må blant annet krysse ei elv. Det er mye vann i Moremi i år får vi høre og det er bare den veien ut mot Maun.

 

Vi legger i vei uten bremser bortsett fra det lille vi har på håndbrekket. Vi må droppe de tre dagene vi hadde tenkt å være i Moremi. Det er umulig å kjøre sikkert med den bilen vi har.

Vi ser at vi nærmer oss elven og runder en sving før vi skal ned mot ”broen” og dets voktere. For ikke nok med at vi har en dårlig bil, så står det nå tre elefanter i veien for oss.

 

 

Maks tretti meter fra ”broen” står en svær elefant, sikkert sjefen.

Hva pokker gjør vi nå? Vi ser på hverandre og ser på elefantene, på elvebredden på andre siden som er bratt som et vondt år og begynner å lure på når uflaksen skal ta en ende.

Elefanten bare står der. Skal du ha bompenger eller?

 

 

Det er litt bevegelse i den og Fetter’n utbryter: ”Det kommer en bil”

Elefantene flytter sakte på seg og vi sjåfører blir enige om å kjøre, han andre uvitende om at jeg ikke har bremser.

Og plutselig er han over elven og borte over kanten.

 

Jeg må forsiktig nærme meg og setter bilen i ”four low”, jeg må være sikker på at jeg kommer opp på andre siden slik at jeg ikke går på ræva tilbake i elva uten bremser. Håndbrekket er dårlig nok for en liten lett bil, for ikke å snakke om en totonner som vi kjører.

Jeg enser ikke elefanten som har stoppet rett bortenfor, har ikke tanker for Fetter’n, nå skal jeg bare opp på bredden på andre siden.

 

 

Og plutselig er jeg der. Ikke spør meg hvordan jeg krysset elven på de ”stokkene” selv om jeg vet det, for de tre-fire sekundene det tok er borte fra min hukommelse.

 

Derifra var det ”a piece of cake” selv om vi hadde 100km igjen til Maun.

 

Leiefirmaets stedlige representant i Maun ble faktisk litt imponert at vi kom oss til han i den kondisjonen bilen var i og hvordan vi hadde løst situasjonen.

 

 

Vi måtte slå oss til ro i Audi camp i Maun noen dager og det fikk vi til på en eller annen måte.

 

 

Om det ble noen striper…………….

 

 

 

eller lange drinker inn i solnedgangen så fikk ikke det hjelpe.

 

Det var en verdifull erfaring til neste gang,

 

But a hell of a day.

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende