Det er godt med alt som er unnagjort,

pleier en av mine venner å si ved visse anledninger. I sin ungdom var han en av Norges beste skihoppere og kombinertløpere. Nå går han nesten aldri på ski, men er en skikkelig spreking.

Jeg har gjort mye rart i mitt liv, utført noen stønt og overrasket noen og enhver ved visse anledninger. Jeg har hatt en egen evne til å komme inn på lokalbefolkning der jeg har vært og forstått mye av deres tenkemåte angående respekt og omgang.

Jeg var SSL’s GPS-ekspert og supervisor på en meget stor seismikkjobb i Nigeria i 91 og 92. Jeg reiste i forkant med noen lokale ingeniører og lagde kontrollgrunnlaget for alt det store seismikkarbeidet som kom i ettertid.

Det hendte da at vi måtte ha noen møter med ”elders” i en by, landsdel eller høvdingesete. Ikke godt å vite hva man skal kalle slike plasser.

Det kunne ligge en by med 100.000 innbyggere like i nærheten, men det var i landsbyen og med øvrighetene der møtet og avtalene skulle inngås.

Vi skulle nå ha et møte med landsbyhøvdingen og hans råd i Kokori, et par tre mil øst for Sapele og Warri som dere fint finner på Nigeriakartet.

Frank, en av mine dyktige ingeniører hadde slektskap til en del fra distriktet og var en selvskreven representant og tolk for meg. Han sa at vi måtte ha med oss dram til å forsegle avtalen med. Det var viktig at vi viste slik respekt og at vi gav rundhåndet. I dette tilfellet var ikke det mye, vi hadde med to flasker genever, for det var det det skulle være.

Høvdingen så eldre ut enn Metusalem, skikkelig gammel og det var hans ”prinser” også. Så var det åtte ti rådsmedlemmer til, Frank, en annen ingeniør ved navn Otis og meg.

Frank, Otis og jeg satt rett imot ”gamlingene” og vi ”diskuterte” litt fram og tilbake, erstatninger for ødelagt eiendom var allerede fastlagt i henhold til faste takster mellom oljeselskapet og myndighetene.

Med andre ord så var det lite som kom dit det egentlig hørte hjemme, nemlig hos den vanlige landsbybefolkningen.

Nigeria er et korrupt møkkahøl.

Men så skulle avtalene forsegles da og det var da Metusalem bøyde seg forsiktig fram og hentet et lite drammeglass som sto inne i et slags alter med noen knokler og geiteskaller på.

Glasset var så møkkete at det gikk omtrent ikke an å se gjennom det.

Vi reiser oss og flaska blir sprettet og Metusalem tar et sveip med fingeren rundt i glasset som for å rense det for dritt. Det blir skjenket oppi og Metusalem kaster det bak i nakken. Så får jeg glasset og jeg bare følger på med et godt mål genever og kaster det ned i det berømte Flabbesluket og så sender jeg flaska og glasset videre.

 

Flaskene går på rundgang og falske nummer to er passe tom eller full ved ankomst til Metusalem igjen slik at han kan få med seg en drøy dram hjem.

Men han hadde ikke stått overfor Flabben før og før han viste ord av det så måtte han ta en støyt til.

Og denne gang, etter meg.

Metusalem tok imot og gliste med munnen full av ei tann og tok meg i handa og ristet så jeg trodde knoklene foran meg skulle skramle sammen på jordgulvet.

 

Da seansen var over og vi skulle dra videre med sjåføren min Iboro, kommer det fra Frank:

”Flabben, you have been in Nigeria to long now”, hvorpå jeg snapper til med:

“What are you laughing at Iboro?” som hadde begynt å le av bemerkningen til Frank.

Men nå lo vi godt alle sammen.

 

Og tar jeg ikke feil så tror jeg Iboro svingte inn på den første ølsjappa vi kom til uten at jeg hadde sagt et ord om at dette kunne det vært godt og svelget ned med en øl.

 

Er dere i tvil om Metusalem var gammel?

 

Sjekk selv.

 

 

Det er Metusalem til høyre her.

 

………………………. og ja, det er godt med alt som er unnagjort :-)

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende