Det hendte jeg lot sjåføren min Iboro ta noen bilder.

 

Han syntes det var like artig hver gang han fikk låne Minoltaen og jeg var like spent på resultatet.

Jeg tok for det meste bilder med diasfilm, ectachrome 200 eller Kodachrom 60. Den siste var et must da jeg jobbet i ørkenen.

Men i Nigeria begynte jeg med Ectachrome og vet ikke helt hvorfor, men det var sikkert på grunn av lyset og mangel på kontraster i det miljøet. Og da sier sikkert proffene her at det var feil valg.

Men en ting var sikkert, Iboro dreit i hva slags film jeg til en hver tid hadde i apparatet.

 

Det ble ofte lange stunder ved hver observasjon i de tidlige tider i GPS målingenes tidsalder. I dag trenger man bare noen sekunderes observasjonstid på det vi den gang i 90-91 brukte en time på. Nøyaktigheten er sikkert bedre i dag, men målte du relativt som det het, så fikk du den gang nøyaktigheter på 1:1000 000 og det er ganske bra spør du meg.

Med meg på mine turer i bushen hadde jeg alltid med meg en bok av størrelse murstein. Ikke akkurat noe du puttet i baklomma, nei mer en som du kunne slå i hjel en mann med.

 

Jeg hadde sittet og fordypet meg i Mitcheners Alaska en stund da jeg hører Iboro fnise og le. Det var helt merkelig å høre han fnise, for han minnet mest om en gorilla og jeg tror ikke de fniser akkurat.

Men jeg så opp fra boka der jeg satt meget avslappet i min ”directorstol” og så og hørte som sagt Iboro fnise.

Hele hans hvite tanngard var åpenbart i et fult smil også og hemmelighetsfull det kunne han være.

Nå ja, jeg fikk ikke noe ut av han så jeg regnet med at han bare hadde hatt en deilig dagdrøm om en av hans kvinner på de forskjellige truck-stops vi hadde på den Nigerianske landsbygda.

Men det var noe som ikke stemte, for han var svært så pliktoppfyllende og kjørte utenom alle slangene vi passerte på vår vei tilbake til camp.

 

Og i campen ble alt som før, en runde i baren og litt flørting med Maggie. Og før jeg visste ordet av det, så hadde denne turen gått.

Og da jeg kom hjem og hadde hentet mine lysbilder dukket dette opp.

Ikke akkurat et bilde av min beste side, men jeg fikk meg en god latter.

Og siste stikk gikk vel til Iboro som møtte meg den første dagen tilbake med et stort glis.

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende