En vanlig dag på jobb i ørkenen ……

startet ved soloppgang i seks-syv tiden og da så det slik ut hvis du kikket til venstre på vei til kontoret.

Dagene besto for det meste av en kjøretur på 50 til 500 km, litt arbeid med kikkerten og litt ”bronze-time”.

Noen ganger kunne det være en flytur og litt rekognosering, men vi brukte som regel chevy’ene som transportmiddel det meste av tiden.

Her venter vi på fly i Sabah for å komme oss tilbake til Zella. Jørn har tydligvis raket opp for dassruller og tar med seg en forsyning.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg var stasjonert i NC-74B, Zella oilfield. NC-74 Bravo bestod også av feltet Aswad som betyr sort på arabisk. Det på grunn av at det lå delvis inn i området Aswad Haroush, svart stein eller fjell, fire-fem kilometer syd for Zella.

Her har vi Jørn i Aswads svarte basaltstein.

Nord for Zella hadde vi NC-74A som bestod av Fidda 30 til 35 kilometer nord og Hakim som lå 25km nord-nord-øst.

Her ser vi den midlertidige campen som ble brukt under utbyggingen.

Dette mener jeg er boringen av B-2 eller B-3 en av de første brønnene i “sølvfeltet”. Fidda tror jeg betyr sølv mens Hakim er et ganske vanlig arabisk navn. Dette var felter som var under utbygging, så der tilbrakte jeg mye tid det første året mens det var boring før det ble utbygging et par år seinere.

Nordøst for Fidda var det et område hvor vi tydelig kunne se at “en elv rant ut av et vann og endte i et stort fossefall”.

Her ser vi nedover elven og våre biler kan såvidt skimtes før “fossen”.

To kollegaer “from the early days”, George og Joe på vei ned “elveleiet”.

Ikke akkurat Vøringsfossen, men det er ikke vanskeli å se at det må ha vært et spektakullært vannfall. Det var en yndet reirplass for ørkenens hauker og våker innunder hulen her.

Hans figurerer som målestokk blant steiner i juvet.

Mens jeg står “til pynt” for en gang skyld.

Vi hadde også en utbygd ”field” 90 kilometer øst-syd-øst for Zella, NC-74F som het Sabah. Her ser vi en ordentlig elv som starter sitt utspring 7000 fot nede i jorden sammen med en masse olje før det blir separert og pumpet ut som waste-water og ender sine dager noen kilometer nordøst for “plante’en”.

Når du hadde krysset elven på forrige bilde og passert denne treklyngen i dette som likner et krater, var du på rett vei til mitt berømte “The Hole in the Wall”. Av fjernere felt hvor vi jobbet hadde vi NC-103 drøye 50 mil rett øst og olje-og gassterminalen i Zueitina på kysten syd for Bengazi.

Her har vi et bilde fra minefeltene etter andre verdenskrig som lå øst for Zueitina og denne turen kan dere lese om i ”Ørkenrotter”.

Rørledningen mellom NC-103 og Zueitina var svært så verdifull. Den hadde gitt oljeselskapet jeg jobbet for Occidental Petroleum, nok inntekter til å bli en stor aktør andre steder i verden. De opererte i Peru og i Nordsjøen på britisk sektor. Hvis dere husker tragedien med Piper Alpha i july-88, så var det Occidental sin.

Her er det et bilde fra rørledningen som gikk fra Zella til Hofra hvor den skulle opp en 500 meter lang stigning. Hadde du ikke forberedt denne stigningen skikkelig når du kjørte, ja så fikk du et problem med å snu eller rygge ned igjen.

Men dagen går som sagt med til farting rundt i ørkenen og et rig-move er ikke uvanlig å se. Ellers så blir det jo tid til en og annen fest på fritiden.

Jeg skal ikke beskyldes for å ha tilbragt mange julehelger på de 8 årene jeg var i Libya. Men to ganger var jeg der og nå har tydeligvis skiftet som Jørn var på ankommet med julepynt og ballonger. Min jobb var å arrangere vårt fancy-dress party julaften. Villt!

Her er alt fra bademadrasser, remedier fra sykestua, laken (vi er da i ”araberland”), sengetøyskjoler, sjørøvere, bakere og gud vet ikke hva?

Det var i hvert fall nok å drikke på og Faroush, libyeren på bildet her, spyttet ikke i glasset. Han skaffet oss sukker til sats og øl og litt kjøtt en gang i mellom. Han var en god venn av meg og som tegn på det har jeg to håndvevde ulltepper hjemme som mora, kona eller tanta hans hadde vevd, ble aldri klok på hvem som var produsenten.

Bill og Peter, henholdsvis “successfull Irish mine-detector” og meksikaner eller noe liknende.

Vi hadde også avskjedsparty, her representert ved min beste buddy Hugh (the pilot) og meg. Jeg sluttet turen etter i juli-88.

Gode libyske venner som Mahmoud og Rafiek. Rafiek som skremte dritten av meg en av mine første turer da jeg gjorde en jobb i NC-29 Charlie hvor han var production supervisor. Jeg satt og tok en drink sammen med en skotte etter jobb da døra plutselig gikk opp og Rafiek lurte litt brysk på: ”Are you sitting here drinking, don’t you know it’s illegal in my muslim country?”

Jeg holdt på å drite på meg, var jo fremdeles grønn og contractor, men slappet fort av da han sa: ”Relaxe son, I’m thirsty too” på flytende amerikansk.

Joe som vi ser her var en av to sjefer i Construction Engineering. Han var en skikkelig kamerat og en god sjef, amerikaner fra Louisianna og jeger på fritiden. Hans faste uttrykk da jeg kom med timelista da jeg var innleid var: ” Shiiiiiit, here comes those Norwegian fairytales again” da han så all overtiden min. ”God damn you’re tough hard worker Flabben!”

Det hendte vi var langt avgårde også. Som her da vi var nesten på grensen til Tunis. Det var et forferdelig område å kjøre i da det var meterhøye ”grasstuster” med en kjerne av sand i midten overalt hvor du kjørte.

Det var flatt som ei pannekake i området så jeg måtte opp på bilen så Jørn kunne se målet sitt som er jernstanga ved bildøra. Nøyaktighet? Pluss minus en drøy meter ;-)

Her så vi også mye kameler og fra gammelt av så skulle kongen ha hvite kameler til sitt kavalleri.Tydligvis ville Gaddafi ha noe annet i sitt kavalleri siden denne så ut til å nyte livet.

Dette har noen av dere sett før, men det er jo en hvit en her også kom jeg på. En kalv faktisk. Jeg har forresten spist indrefilet av kamelkalv og det var helt fantastisk.

Men igjen så er vi i ørkenen og må vel vise noen sanddyner. Dere får ta til takke med disse få her.

Så sier jeg takk for meg i morgenens motlys

med en heller dårlig solnedgang ved flair’en i Sabah.

Takk for følge og pass på å få i deg noe væske nå da. Du trenger minst fem liter om dagen i slikt klima.

Mar’sa lama.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende