Summertime,

and the livin’ is easy

Fish are jumpin’

and the cotton is high ……

 

Ja nå var det ikke akkurat den “summertime” jeg tenkte på, men heller “daylight saving time”.

Jeg kom til å tenke på det i går da jeg satt her og surfet litt på bloggen og så tilfeldigvis bort på urverket på min velbrukte komfyr.

”Nå går den klokka riktig igjen” og kom til å tenke på ei annen klokke noen år tilbake på Tenerife på denne tiden av året.

Det var min siste kveld, lørdag med masse god mat og noen stive whiskyer hos Carlos før jeg begynte på rettretten mot mitt hotell. Var innom norskegjengen på Linares, forferdelig restaurant, men det er nå deres tilholdssted og jeg har noen kjente fra Sandefjord som holder seg der. De er jo så heldig å bo her nede seks måneder av året og da samles de på dette stedet lørdagskvelden.

En drøy Carlos Primero får god plass som en night cap og mange klemmer og kyss på kinn fra gamle damer følger meg på mine siste hundre metre til mitt hotell. Et lite ”husk å pinse klokka nå da Flabben” får jeg også med meg.

Det er Maria som sitter i resepsjonen da jeg ankommer hotellet på litt ustøe bein.

”Remember my wake-up call five o’clock Maria. I’ll see you next time around Christmas” avlegger jeg sammen med et slengkyss.

”Safe journey, señor Flabben” får jeg med meg opp i trappa samtidig som jeg minner meg selv på at jeg for sikkerhets skyld må sette min egen alarm på som en back-up.

Jeg treffer puta som et slakt med altfor mye drikke innabords og sovner som en stein.

Drrrrr ……… drrrrr ……… drrrrr, og jeg spretter opp og kaster et blikk bort på Rolexen.

”Faen, faen, helvetes nattevakt” og samtidig forbanner jeg meg selv at jeg glemte å stille om til sommertid på alarmen.

Jeg hiver på meg klær og griper en ferdigpakket koffert og golfbag og springer ut av rommet. Jeg haster forbi resepsjonen og kaster nøkkelen inn til en søvndrukken nattevakt.

Leiebilen står heldigvis strategisk parkert denne morgenen, men jeg har bare tre kvarter på meg.

Det går i hundre, nei, hundreogfemti østover på motorveien mot flyplassen.

”Dette går til helvete” tenker jeg mens jeg tenker ut hvor jeg skal parkere leiebilen på Avisområdet. Jeg stopper med hylende bremser og får med meg baggene som ikke veier en dritt der jeg haster inn i avgangshallen og får kastet bilnøkkelen inn i luka til Avis.

Stavangerskiltet er for lengst tatt bort, men damen under Sandefjordsskiltet er fremdeles til stede og gjør seg klar til å forlate sin post.

”Dette skal på Stavangerflyet” roper jeg og slenger bagger og papirer fra meg og springer forbi skranken.

”Innsjekkingen er stengt for lenge siden” roper hun, men jeg feier henne unna med et ”du får det sikkert til” og er på vei opp forbi to tre hundre passasjerer i sikkerhetskø.

Jeg hører en mengde med folk som forbanner meg på mitt eget språk og ber dem dra til helvete selv om jeg vet de skal til Sandefjord. Nøkler, lommebok, mynter og klokke havner opp i capsen og jeg kommer meg ”clean” gjennom sikkerhetskontrollen og springer det jeg er kar om mot utgangen.

”Hei Flabben” får jeg med meg og ser Fredrik og Alice stå der å vinke, solbrune og fine. De er venner av familien, men får bare med seg at ”jeg er jævlig forsinket” og et lite ”hils hjem til Sandefjord” i sitt måpende uttrykk.

Det er helt tomt i gaten, men et pent Air Europe ansikt stikker hodet ut av døra akkurat nok til at jeg får kastet meg på innsiden. Hun prøver å si noe, men blir avvinket av ei ny dame som kommer springende med mine papirer og det som skal vise seg å være et boarding pass med en plass til meg.

Vel inne ser jeg et fullt fly med måpende ansikt og jeg bare slenger ut et ”Boarding completed” og finner heldigvis et ”aisle seat” med mitt navn på.

Faens sommertid!

 :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende