Jeg har bladd i bildekatalogene mine i flere dager

og kan ikke bestemme meg for hva jeg skal bruke. Sist så gjorde jeg riktignok noen bilder klare fra tiden i Egypt, men jeg klarer ikke å bestemme meg. Det er minner som gjør det, minner om bestefar fordi en del av bildene jeg ser er fra El Almein og gravplassene der. Bestefaren min var offiser på en fraktebåt under krigen som fraktet sårede soldater og jeg vet det var noe som skjedde den gang som merket min bestefar for alltid.

Men jeg hadde jo sett på alle de andre bildene fra Egypt også og mange gode minner kom på besøk til meg de siste dagene. Kunne jeg ikke bare bestemme meg for et ”Ukens Bilde” da?

Nei jeg måtte ha den rette triggerstemningen, det måtte være noe som fikk meg i det rette humøret.

Og i går kveld kom det. Plutselig så var de rette minnene der.

Der og da, da Jan plutselig lo sin herlige latter som vi vennene hans setter sånn pris på og som jeg nå fikk servert over telefonen fra en god venn som fant ut at han skulle ringe meg i påsken.

Han hadde fått et par drinker, det hørte og forsto jeg på humøret hans og hans litt frekke omtale om kone og venner som sikkert gjorde at kona hans nå humret for seg selv og tenkte: ”Å gud for en herlig mann jeg har”, og så sendte hun kanskje en tanke til meg og.

Vi hadde en herlig samtale i femten tjue minutter før vi sa hade’.

Jeg har ikke noe bilde av minnene han brakte fram, men jeg har et fra morgenen etter det skjedde, en høstmorgen i Kairo for tjueett år siden.

Jeg hadde tatt kveldsturen bort til SAS Inter Continental Hotel for å sjekke om det var noen sas-vertinner på plass i baren som det var verdt å flørte litt med. Ja det kunne jo tenkes at det var noen andre der også.

Det var flere flyvertinner til stede den kvelden og jeg kom i snakk med ei fra et konkurrerende selskap og vi valgte å forhale til Mariott for litt privacy som det heter. Og det var der Jan dukket opp.

Vel ”å dukke opp” var vel litt drøyt. Men mens vi sitter og flørter litt over lange drinker, blir jeg oppmerksom på noen FN soldater et par bord bortenfor som snakker i vei på lystig norsk.

Hun, jeg husker ikke hva hun het, forstår plutselig at jeg lytter og registrerer hva som blir sagt.

”What is it you are so interested in over there?” spør hun meg, og jeg begynner å forklare.

”De snakker om kameraten min” sier jeg. De skryter uhemmet av den nye PX-sjefen de har fått. Hvor grei og hjelpsom han er, alltid i gått humør og slår av en prat enten det er med menig eller offiser.

Jeg visste Jan akkurat hadde reist ned på en tur til Libanon som løytnant og skulle jobbe i PX’en, han er jo både handelsmann og offiser.

Jeg flytter oppmerksomheten over til den skjønne midt i mot meg, men får likevel med meg noen fraser fra de høylytte norske soldatene som er på en utvidet helgeperm.

”Ja, men tror dere han fester no’ særlig da?” hører jeg en si og skjønner at skal jeg komme noen vei i kveld så må vi forhale nok en gang. Og hun er enig.

På vei ut svinger vi bortom bordet deres og stopper.

De ser opp på en heldig solbrun landsmann da jeg sier: ”Han kan feste Jan”, sier jeg, ”det er bare å hilse fra Flabben, så får dere en fin fest med mange gode historier”.

Og jeg vet jeg blir samtaleemne på den festen der jeg går ut med armen rundt noe de også gjerne skulle fått med seg på helgepermen deres.

Og tidlig neste morgen da jeg sprader ut fra badet og tar fram kameraet mitt sier jeg vendt mot senga:

”Come, look at the beautiful light on that Mosque”.

 img425

 

Og det var et flott morgenlys på denne moskeen i Kairos evige smog.

Ja det ble et flott minne også :-)

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende