Bloggtreff i Namibia, anyone?

 

Ble vi møtt med her på bloggen for drøye to år siden. Nok et fristende innlegg fra vår kjente og kjære bloggerske i Namibia, Chiruru.

Jeg vet ikke hvor raskt jeg svarte på akkurat den oppfordringen, men hvis det gikk mer enn et sekund så må det ha vært noe alvorlig i veien med nettet her.

 

Jeg husker ikke nå om det var det innlegget eller et tidligere innlegg som fikk meg hektet på et bloggtreff i Namibia, men helt siden den første tanken så har det vært seriøst ment fra min side om et bloggtreff i Namibia.

Chi og jeg begynte så smått å ”planlegge”, det vil si jeg som kjørte ut og inn av bushen på Google Earth rundt farmen til Chi, rundt om i Namibia, Kalahari på kryss og tvers og ja, jeg vet ikke hvor i det sydlige Afrika.

Vi inviterte bloggerne her ved flere anledninger og noen var interessert, men det er mye som skal klaffe. Det er ikke særlig norsk å hoppe på noe som man bare drømmer om.

 

Den første sommeren som var i planene gikk dessverre ikke, det kom mye i veien. Men da bestemte jeg meg at selv om jeg ikke fikk noen med meg, ja så drar jeg likevel. Jeg har vært på bloggtreff aleine før jeg, både i Rygge og i Thailand. To vidt forskjellige plasser og kanskje ikke så mye til felles med bushen i Namibia, tenker dere.

Men feil, jeg er blogger og Chi er blogger og så har vi begge et sterkt forhold til Afrika.

 

Hva mer til felles for et treff trenger vi?

 

Hele VGB og jeg har tatt del i Chis fantastiske innlegg fra Namibia og nærliggende områder. Hennes opplevelser i spenning med løver og elefanter med småbusker som beskyttende gjerder rundt telt eller bil, ja til og med ved morgentoalettet.

Hennes utflukter til Namibørkenen og helgeturer til Etosha lyder som vakre eventyr i mine ører og jeg kunne ikke vente med å føle og oppleve noe av det samme.

 

Nå var det endelig jeg som skulle få oppleve Botswana med Chobe og Moremi og ikke minst Etosha i Chi’s bakgård. Jeg hadde sett fram til dette bloggtreffet lenge, ta del i Chirurus ”Mitt Afrika”.

 

Og bloggtreff ble det.

 

Chi og mannen er travle bønder og har selvfølgelig ikke all verdens tid til turister fra Norge, men vi har avtalt sånn noenlunde en ankomst via sms’er for meg og Fetter’n som er mitt reisefølge. Fetter’n skal jeg hente på flyplassen i Maun i Botswana klokken 12.05 torsdag 23.juli.

Det bør gå greit hvis jeg kommer meg ut av Kruger Park før tolv tirsdag 21.

Det er tross alt bare drøye hundre mil og bare halvparten av de gjennom Kalahari. Kan jo tenkes at det er asfalt til og med.

Jeg kommer meg fint gjennom deler av Kalahari, kjempefin vei og bilen går som en cruiser på forholdsvis rette veier. Så jeg kan slappe av i baren på hjørnet ved flyplassen og vente på et fly som er en time for sent ute.

 

No sweat!

 

Fetter’n kommer og jeg får forberedt han på en lengre biltur over en pils. Vi møter Chi med følge i morgen ettermiddag ved den nordøstre gaten i Etosha. Vi har bare 1.100 kilometer å kjøre hvis vi ikke tar snarveien gjennom ørkenen og sparer nærmere 300 km. Men det er ikke sikkert grenseovergangen der er åpen. Vi blir enig om å ta en avgjørelse på det underveis.

 

 

 

Vi dropper ørkenturen da veien er brukbar og det går radig unna.

Vi overnatter på et ”Guest House” rett før den Namibiske grensen og tar av neste morgen og får kontakt med Chi over sms. Her går det så det suser.

Nå skal jeg på bloggtreff og så skal vi se på hva Etosha kan by på fra fredag til mandag i slutten av juli.

Jeg kjenner spenningen stige i meg etter som kilometerne blir slukt. Det går raskt.

 

 

 

Vi ankommer Namutoni Camp og det flotte fortet i firetiden. Fetter’n og jeg ligger litt foran Chi og har avtalt å møtes ved et lite vannhull. Vi bryter den lille avtalen og venter ved fortet isteden.

Fetter’n og jeg har allerede slappet av med en pils oppe i fortet før Chi med følge ankommer.

 

 

 

Og et bloggtreff i Namibia er en realitet.

Vi blir enige om å få oss plass på campingen før mørket faller på og vi finner oss en plass etter at husbonden til Chi har tatt seg av det ”administrative” for selve campingen.

Litt fristende fredagsdrikke kommer fram og vi har snart en flott leirstemning med innslag av norsk, engelsk og namibiertysk.

 

 

 

Chi har hatt tid til å være husmor og mye lekker mat kommer fram etter hvert fra hennes feltkjøkken. Hun disker opp med god vin, Fetter’n og jeg hadde kjøpt med oss noe ”pappgreier”, vi skulle da være i bushen for pokker.

Ved å bruke vår femti år gamle observasjonsevne, får Fetter’n og jeg en rask innføring i hvordan dette afrikanske campinglivet arter seg og vi både spiser og drikker godt under de afrikanske stjernene.

 

 

Ja noen skotter var med på å holde stemningen oppe også og jeg må si jeg ble mektig imponert av Chi der en av mine favoritter sto på bordet.

 

Etter en rik frokost neste morgen henger vi oss på Chi og husbonden pluss deres gode venn ”The Vet” som vi har stiftet bekjentskap med inne på Chis blogg og som vi lyttet til rundt leirbålet i går kveld.

 

 

 

 Vi ser sjakaler, zebra, oryx, giraff, bateleur, gribb, sekretærfugl og den vakre ”lilac-breasted roller”. Ikke alle var like tilgjengelig for fotografering, men vi har gode øyne for safari og nok viten om de forskjellige dyrene at vi vet hva vi ser.

Det hjelper godt med en oppdatering fra ekspertene i den andre bilen når vi stopper for visse oppklaringer. Mark har god fuglekunnskap noe både Fetter’n og jeg setter pris på.

 

 

 

Vi fotograferer og observerer mens vi nærmer oss det sentrale Etosha og Halali.

Vi ser en del struts ute på gresslettene og flere gnuer, hartebeast, springbok og trapper. Ved vannhullene dukker det stadig opp kudu og giraff og fugler som hører til.

Vi er godt fornøyd med dagen da vi etablerer oss i campen i Halali i god tid for å slå oss ned ved vannhullet for å slukke tørsten vi og.

 

 

 

Vi har mye å spørre om Fetter’n og jeg og jeg får inntrykk av at dette er gode dager for tilførsel av ballast for vår videre tur. Små enkle bekreftelser som kommer fram i samtalene som binder mange ”løse tråder” sammen i mitt hode. Det er lenge siden jeg har vært i den afrikanske bush og ikke akkurat på samme måte som nå og seinere på turen.

 

Neste dag skal vi skille lag for å møtes hos Chi om et par dager igjen, men da på en middag på farmen.

Fetter’n og jeg får en fantastisk opplevelse i Etoshas dyreverden neste dag, kveld og natt, men det får vi komme tilbake til i et Etoshainnlegg.

 

 

 

Men vi hadde ikke hatt de samme opplevelsene hvis det ikke hadde vært for den ”innføringen” vi fikk av Chi, Mark og veterinæren, en innføring som ble utvekslet fordi ting var ”kjent” og blant kjentfolk som bare hadde sett hverandre i et drøyt døgn, men som hadde mer enn vgb som fellesnevner.

 

Nå er ikke Namibia så tett befolket og særlig ikke i Chirurus nabolag, men jeg hadde ingen problemer med å finne fram til farmen uten kart. Jeg hadde da kjørt rundt i bushen i området på Google Earth.

Vi fikk en herlig fondue til middag, en typisk rett for et snakke- og drikke måltid. Og praten gikk om videre reise i Botswana, litt om dere bloggere, Chis forestående norgestur og fremtidig jakt for Fetter’n.

 

 

 

Og alt til gode afrikanske viner og høye mojitos.

 

Namibia har ikke sett det siste av Flabben.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende