Det er lenge siden jeg har sett inn på Durbans ”Beach-front”.

 

 

 

Jeg må tilbake til 1972 da jeg var førstereisgutt med vilt og fyrig blod i årene. Jeg vet ikke om jeg ser inn dit med lengsel, men jeg gjør nok det for jeg har noen minnerike unge øyeblikk fra den stranden. Deilige kropper og ikke nok avkjølende vann.

 

Dream on old man ;-)

 

Nå er vi på vei ut til dypvannsfiske i det Indiske hav. Åtte mann i to båter og kjentmenn til å sikre oss fangsten.

Hva kan det bli Flabben, er det noe som er match for deg her ute?

 

 

La oss håpe det.

 

Charlie som er vår kjentmann og fisker er med i båten vår hvor også rederen står til rors. En trivelig kar som husker mange norske rederier og båter fra sine unge dager og husker godt ”The Blue Sardin” eller blåhvalen som var i skorsteinen på alle Thor Dahl båtene.

 

Det er flere som er på tur utover og de fisker for agn her ei kvartmil fra stranden. Lenger ute ligger det større båter i soloppgangen.

 

 

Vi fisker litt agnfisk som vi skal bruke til å dra storfisken med. Det er mye bevegelse i båten etter en liten nattstorm så vi har store problemer med å holde balansen. Bedre å sette seg ned med en pils når vi går ut på storhavet.

 

 

Vi stopper flere steder på vei ut og vi får en del fisk som er bra for braaien seinere i kveld.

Men vi har ikke fått noe stort ennå.

 

 

Den andre båten har vi ikke fått noen fiskehistorier i fra, men et par historier om noen som matet fiskene med noe helt annet enn agn.

 

Vi er nå på et ”reef” mer enn åtti meter nede. Det skal være bra med stor fisk her, Charlie hadde dratt 14 Cape Salmon forrige dagen og det burde være noen igjen.

 

Captain Lynski ber meg om å la snøret bli nede hvis jeg bare har på en liten en, han mener det kan komme større på besøk og forsyne seg av de mindre.

 

 

 

Jeg kjenner det napper og jeg røsker til så jeg vet at den er der. Det er ikke mye jeg kjenner men captain Lynski er fornøyd, det kjører en eller to litt mindre der nede nå i enden av mitt snøre.

Plutselig så hogger det til og jeg må spenne fra med alt jeg har. Vi har ikke noe seletøy og det er ikke sneller med gir og brems, her er det bare et vinnehjul med to håndtak til å sveive inn eller ut med.

Jeg må la noe gå ut, men gir meg ikke og vil ha kontroll over dette beistet.

 

 

Snapp, der brakk handtaket av og hjulet fyker ut i kjempefart og jeg risikerer fingrer, lår og jeans, men jeg får stoppet den og får tak i det ene håndtaket som er igjen.

Det er tyngde på stanga.

Lynski vil ikke at jeg skal risikere noe og ber meg om å la den gå når den vil og jeg lar mye snøre motvillig gå ut.

Så begynner en kamp mellom en Breiflabb og en stor fisk der nede. Fram og tilbake går det og venstrearmen min er i ferd med å sprenges kjenner jeg.

Lynski kommer håndsrekkende til og overtar litt mens jeg får i meg en pils og gjort meg klar til å få dette beistet opp.

 

 

Det har vært gjettet på hva det kan være og det første som Lynski kom opp med var en hai.

”It’s a god damn shark”, sa han, men da han begynte å sveive inn og ut selv, var han ikke så sikker lenger.

Jeg må ta over igjen, ”this baby is mine”.

Jeg sveiver og jeg sveiver. Litt ut men mest inn og jeg begynner igjen å bli sliten og lurer på om ikke denna fisken snart skal komme til overflaten.

Det er tungt som faen, men jeg vil pokker ikke la den få mer snøre nå.

”Nå ska’ du for faen mæ opp” ble det ropt på sandefjordsk på det Indiske hav den dagen.

 

 

”Nå kommer’n Flabben” hørte jeg Gaute si. Han hang formelig over ripa og var helt oppslukt i hva som var i ferd med å skje.

”It’s a fucking hammer head Flabben! A fucking hammer head” og jeg ble enda mere bestemt på at denna faens haien skulle ombord.

Charlie får tak i en stor klepp og vi aksler oss til slik at vi kan sikre oss fangsten.

 

 

”Ready?” hører jeg han sier og så slenger vi begge med klepp og stang og en meget levende hammerhai spreller i båten.

Den slår som fanken med halen og det er ingen som vil ta ut snøret kan du si. Den er ikke stor, men jeg tror du ville kjent det om du hadde blitt bitt av haikjeften.

 

 

Det blir ikke noe mer fisking, nå er det å beundre fangsten og å massere mandig venstrearmen som nå selvfølgelig bare er muskler og ingen smerte. Pilsen renner ned og mannfolka gliser som guttunger.

Jeg må posere og løfte på beistet og finner ut at den må veie 40 til 45 kilo.

 

 

Og aller mest gliser Breiflabben. En hammerhai er ingen match for en Breiflabb.

 

 

Nå er det bevist :-)

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende