Om det var i barkebille-tida…………

 

 

 Skal være usagt, men det var 73 eller 74. Spiller liten rolle for øl fikk vi kjøpt og deilige jenter var det nok av for kjekke gutter. Samle sammen gjengen eller deler av den i hvert fall og avtale hvor og når vi skulle møtes og så var det bare å kjøpe inn.

Foreldrene til en av vennene mine dreiv kolonialforretning så øl og grillmat ble kjørt rett fra hylla til brygga. 

 

St .Hans i Sandefjord er spesielt, det er sommerfesten over alle sommerfester. Pils, grillbål, større bål, klining i buskene og teltene og farlige nattdykk i flere enn et element. Som vanlig skulle vi ut til Lindholmen, ingen holme, men faktisk en ganske stor øy ute i Vestfjorden vest for Tjøme. Vi hadde hevd på den beste bukta på sørsiden av øya og der ble det slått opp telt noen dager i forveien og der sto de noen uker utover sommeren. Ellers så var den offisielle teltplassen oppe ved hovedstranda på nordsida hvor vi tok noen nattdykk på våre jaktturer en slik kveld og natt. Noen fikk kjærlighetssorg på grunn av slike jaktturer, men så ble de kanskje et bytte selv litt seinere og alt var glemt.  

 

 

 

Vi måtte kjøre ut i fire vendinger, tunjolla tok jo ikke all verdens med passasjerer og klok av skade var siste turen, ølturen.

Skipper, var fetteren min og beste kamerat som jeg alltid sier når jeg skal forklare hvem han er, ølvokter, var Flabben og dermed var ølet i de beste hender. 

Første turen gikk med dem som alltid måtte være sammen, de som leide hverandre, og så var det en ren jentetur, gutta måtte sitte lengst mulig i nærheten av pilsen, og så var det gutteturen og jeg ble sittende igjen med alt ølet til siste tur.

Nå tror dere at Flabben blir sittende igjen og drikke opp alt ølet og ødelegge festen, men nei da, kvelden er ennå ung og 12-15 ølkasser drikker du ikke akkurat opp sånn på en ettermiddag. 

 

Så var det ølturen som fetter’n og jeg hadde sett fram til. Ombord med ølet, stables midtskips og jeg i baugen, men midtskips denne gangen ble hele båten for nå var det betraktelig mer øl enn tidligere somrer. For ikke å overdrive for mye, så hadde vi vel et fribord på en bordgang og det er ikke å anbefale, for å si det på den måten. 

 

”Vi kan jo bare drekke som bare det, så blir det lettære!” sa fetter’n. 

”Ja ska’ du sitte å pisse samtidig da, eller?” Kom det fra den smarteste i gjengen.

Vi ble enige om sitte dørgande stille og håpe på ikke for nærgående fartøy. Jeg hadde mareritt på vei over om ei tunjolle som gikk ned med mann og mus, eller øl i dette tilfelle da, men vi var heldige………inntil vi skulle runde det siste skjæret og ta oss inn til stranda.

Der la fetter’n litt for hardt over babord og jeg hadde lent meg fem centimeter for langt over. Vannet flommer inn, og under opprettingsmanøveren skjedde det som alltid skjer da, vi tok inn mer vann. And down we went!

 

Ti meter fra land og på en snau favns dyp stod vår ølbeholdning. Fetter’n og jeg viste oss som gode skippere begge to og gikk ned med mann og mus…..øl mener jeg. (Musa kommer vi tilbake til seinere på kvelden.)

Bergingsaksjon på gang og øl og båt kom seg trygt opp på land. Motoren fikk ei skyllebøtte med ferskvann og fikk lov til å sole seg tørr resten av dagen og vi andre hadde blitt tørste og hadde gjort oss fortjent til noen pils.

 

 

Ettermiddagen begynte å gå over til kveld og et ”matbål” var akkurat passe til noen pølser og annet man kunne sette tennene i. Jeg hadde hentet en pøs med blåskjell og lurte noen av dem inn i bålkanten. Jeg hadde forresten også sett noe annet jeg gjerne kunne satt tenna i, men den observasjonen hadde ikke gått upåaktet hen av hun som jeg hadde planlagt å tilbringe mesteparten av St. Hans kvelden med, så hun var ikke sein med å uttrykke: ”Flabben kan’ke jeg få smake noen av skjæla dine a’?”

 

”Jo’a Eli, slapp av, det er sjæl te’ de som vil ha.”

“Kanskje du òg vil smake?” Jeg prøvde å holde blikket hennes, men det var ikke bare øynene som var nydelige, det var det jeg gjerne ville sette tenna i også.

 

”Jeg vet ikke riktig jeg, jeg har ikke smakt slike skjell før” kom det på beste vestkantsdialekt. Vi kalte det bare Blærumsdialekt i Sandefjord for vi kunne ikke fordra disse pappaguttene som kom og stjal jentene våre om sommer’n.

 

 

”Å, er det du som er kusina til Inger?” sa jeg. Noe hadde jeg jo fått med meg i all min ølvokting og strabaser under strandhugget. Inger skulle ha med seg kusina si fra Oslo og jeg hadde også hørt noen kommentarer av gutta når vi sjaua som værst.

”Hu er faen meg fin al’så” og ”har’u sett de bra brø’a eller?”

 

Og det var det jeg slukte med mitt blikk akkurat nå, sannsynligvis siklende og stirrende, men ikke for mye stirring for jeg klarte å holde det hittil vakreste blikk jeg hadde sett og samtidig fått med meg at hun smilte.

”Jeg heter Flabben” sa jeg ”og er kombinert kokk, vedsanker, ølvokter og beste kjentmann og omviser i dette paradiset her.”

 

”Oy-oy-oy, hør på Flabben nå a dere” kom det fra fetter’n.

 

”Ja, når blei du så jævlig kjent her a?” Eli bannet aldri og nå kom det et utbrudd som likså godt kunne vært sagt av en bryggesjauer.

 

”Gi dere da, dere veit jo jeg kan gå med bind for øynene herfra til nordsida” litt brydd nå, men fortsetter ” du har min garanti for at disse skjæla er helt topp og du kommer til å vi’ ha mer.”

”Hva var det du het igjen forresten?”

 

”Mette. Og jeg får prøve noen da, men nåde deg altså……..” Det hang så deilig i luften og jeg smakte på det og kjente igjen visse smaker som jeg vet jeg likte, og tenkte at resten må jo bare smake enda bedre.

 

”Flabben, vi må tenke på ved til bålet!” Bjørn var i arbeidshumør og fikk noen av oss ned på jorda igjen.

 

”Jada, begynn du og finn noe borti der, der er det alltid mye ved. Og så ska’ jeg finne et par tørrgraner.”

Bevæpnet med to pils og ei øks begir jeg meg i vei til ei tørrgran jeg hadde sett meg ut tidligere. Tenkte alltid på naturen, tørrgraner er glimrende å fore bålet med  utover natta.

 

Faens fluer og dritt som alltid kommer når du begynner å svette, river meg litt opp på en kvist og oppdager at blod, svette og skitt preger mitt ytre. Tømmer den første pilsen og tar de siste hogg med øksa.

 

”Tørrgran i farta!”

Å dæven den var større enn jeg trudde gitt, den går i bakken med et brak bare metrær fra ”leier’n”.

”Få delt opp den a, så tar jeg med ei til litt lenger inni her!”

Jeg hadde sett ei gran til vi kunne bruke og begir meg i vei gjennom kratt og busker. Tømmer pils nummer to før jeg begynner med øksa.

 

”Hvordan er det du ser ut da?” Kommer det bakfra og det høres som den skjønneste musikk. ”Du er jo full av barnåler og skitt, og så blør du en del også.”

 

Jeg snur meg idet jeg forbereder meg på et vakkert syn og blir enda mer begeistret for hva jeg ser. Hele jenta er jo rålekker fra topp til tå, bokstavelig talt, for hun var barbeint og bare en påmalt bikini skjulte disse herligheter som jeg da håpet på, visste ville bli avslørt for meg senere.

 

”Går du barbeint hit da?” var det første jeg sa, ”det er jo ikke akkurat noen grassplen her da! Og det blodet og skitten går av i en kald dukkert”. Og den dukkerten kunne jeg trenge ganske snart hvis jeg fortsatte den tankerekken jeg hadde startet i mitt hode.

 

”Jeg går barbent hele sommeren jeg, det har jeg alltid gjort, og så tenkte jeg at du sikkert kom til å trenge en pils til”.

Hvor hun hadde gjemt den, må gudene vite, og hun rakte meg en duggfrisk pils som jeg brukte en evighet på å ta ut av hånden hennes.

”Da har vi noe felles da” ivrer jeg, ”da jeg var guttunge pleide bestefaren min å kalle meg familiens negergutt, for jeg sprang rundt halvnaken og barbeint heile sommer’n”.

 

”Har’u sovna Flabben?” kommer det fra Bjørn.

”Nei da” roper jeg og vet ikke hvor lenge vi har småpratet og flørtet og allerede da fått bekreftet at vi kommer til å ha en fantastisk natt sammen.

 

”Tørrgran i farta!” gjaller utover for andre gang og vi går tilbake til ”leier’n”. Jeg som kjentmann og gentleman der jeg holder kvister og kratt tilside og tar en hånd til hjelp, men som fortsatt blir liggende i min.

 

”Jeg må få av meg all denna skitten, blir du med uti” og vi springer de siste metrene og kaster oss uti. Det er fem centimeter kaldt vann, men med den heite kroppen nære min blir centimetrene i hvert fall til tommer og vi følger opp flørten med å komme borti hverandre og ta og føle på hverandre.

Alt fra ølvokterens time og overfart er glemt. Jeg er i himmelen og sommer’n har så vidt begynt.

 

Mange timer senere da vi sitter oppå fjellet og ser sola stige opp over Tjøme, legger Mette hodet bakover mot mitt og sier noe av det fineste jeg har hørt:

”Flabben dette er den deiligste og beste kvelden i mitt liv.”

Jeg speiler meg i øynene hennes og hvisker: ”Min og” og forsegler det med nok et kyss.

 

Ingenting er som St. Hans i Sandefjord og til høsten blir en pappagutt fra Blærum sur for å ha mista jenta si til en Sandefjording.

 
 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende