Katter har alltid fascinert meg,

 

har ikke likt dem noe særlig. Men de er vakre, selvstendige, fulle av kraft og ypperlige jegere. Noen sier de minner mye om kvinner, men etter alt jeg har lest her i Bloggland, tviler jeg litt på det. Vakre og selvstendige ja, men jaktegenskapene har falt bort på veien, skal vi tro det som skrives av hungrige ”katter” her.

Nå ja, det er sikkert noen av dere som fremdeles kan da, Sirenia har jo i hvert fall jegerprøven.

 

Men nå altså til en kattehistorie som skjedde i det herrens år 1971 ombord på m/s Thorstream på vei fra Cape Town til Montreal et sted ute i Atlanten som det het så fint på sjømannsspråket.

”Streamen” var en smekker flott linjebåt på 7000 tonn. To midtskip med offiserslugarer, bysse, messer og salong  og akterskip for oss mannskap. Det fremre midtskipet var forbeholdt 4-6 passasjerlugarer, skipperen og rederlugar og Gnisten som benka seg bak bestikken.  

Vi hadde som vanlig lastet opp hamp og noe annet i østafrika, cashewnøtter i Mozambiqe, frukt, vin, rå brandy  og et par passasjerer i sydafrika. Og blant de sistnevnte ei villkatte med det latinske artsnavnet Leptailurus Serval. En skapning som på bildet over. Eieren til katta, som forøvrig fikk klengenavnet Katta, ville ha katta si, som igjen fikk klengenavnet Katteskinnet, boende i buret sitt på dekket under styrbord bruving.

Der ble Katteskinnet foret av en nervøs og svettende stuert hver kveld på min vakt, 4-8 vakta.

De som da har pissa noen liter i saltvann vet at jeg da gikk vakt sammen med overstyrmannen hver kveld og morgen.  

 

Dette hendte på morgenvakta etter 8-10 dager i sjøen. 

Jeg hadde jo etter hvert blitt vandt til det snerrende Katteskinnet hver morgen på vei opp til utkikk med rykende fersk kaffe til størmann og meg. Vi hadde alltid mye å snakke om da halve slekta mi hadde seilt i Thor Dahl og jeg var en geografi-freak, selv om det kanskje ikke var noe som het freak den gang. Men vi kunne i hvert fall diskutere kart, byer, elver og jungel slik at vakta ble noe annet enn å henge i halvsøvne på bruvingen og dagdrømme.

 

”Størmann!  Størmann!  Katteskinnet er borte!” Begynte denne morgenen etter 8-10 dager i sjøen.  

”Æ’ru sier for no’ Jungen? Er Katteskinnet borte?”  

”Ja døra til buret står på vid gap og jeg tøtsja ikke trinna i leideren på veien hit opp” sa jeg andpusten og skjelven.  

”Dette må vi sjekke, gå ned og purr Katta og hør om ho har tatt Katteskinnet inn!”  

”Jeg går faen ikke og purrer Katta klokka fire om morran for å spørre om hu har sett katta si, (pussy’en sin) Jeg skal ta brua jeg!” sa jeg kjekt.  

Og slik gikk det til at størmann gikk på nattebesøk til lugaren til Katta……………og konstaterte at Katteskinnet var rømt.  

”Å i helvete”, sa jeg ”Katta er laus, nei, jeg mener Katteskinnet er laus”.  

”OK, jeg ringer og purrer Tømmer’n og Svein og så blir du med dem med walkie-talkie og annet utstyr dere måtte trenge til jakta og holder kontakt med meg her oppe!”  

”Aye, Aye! Skipper”, sa jeg og forfremmet størmann til kaptein sånn halv fem om morran. (Vi lo godt av det i ettertid)  

Utstyrt med skidoo-suit (vattert tykk kjeledress) sveisehansker, visir, bjønnefitte (pelsfora skinnlue) og walkie-talkie, begav jaktlaget seg på driv forover fra poopdekket.

Nå var det faen meg alvor, for nå var plutselig servalen blitt til en leopard og alle vet jo hvor farlig den er.  

Vi listet oss framover, Svein på babord, Tømmer’n til styrbord og jeg dannet baktroppen med buret på slep.  

”Kan’ke se no’, kan’ke se no, ikke jeg heller” gikk dialogen mellom Tømmer’n og meg i flere minutter.  

”A faen blir’e a Svein a?

Jungen! Jeg trur det er noe mellom mastehuset og enerluka!

Å dæven der er’n, han springer over enerluka og inn under bakken! Nå har jæ’n den rakker’n!” Kommer det ivrig og andpustent fra Tømmer’n.  

”Størmann, jeg har’n oppe i hjørnet her ved malingspøsane! Jungen og Svein, raska på da, jeg trenger hjælp for faen!”  

Så kommer et forferdelig leven med katteskrik og pøser som flakser vegg-i-mellom og en banning som hadde fått sjanten i Billy til å fremstå som en munk.  

”Jungen, Jungen, jeg har’n…………….å fy faen!!”.  

Da jeg kommer fram mellom malingpøsær og tauverk, hører jeg bare svak katte-hissing og ser et syn som jeg aldri vil glemme (nå skulle jeg hatt Nunzios evner). Der på strake armer henger Katteskinnet i stålgrepet til Tømmer’n om strupen, kjeften på vid gap og tenner som en………….ja, leopard og bein som fremdeles prøver å nå ”buken” til Tømmer’n. Suiten til Tømmer’n er rivi opp til filler på begge armane og fra skrittet og opp til halsen, visiret på halvtolv og et lite risp på kinnet.  

Jeg holder buret på høykant og vi presser beistet nedi og får på lokket som ved et under. Det var da Tømmer’n blei værst skada da jeg holdt på å brekke tommelen hans når jeg smalt igjen lokket. 

”Fy faen nå var vi heldige!” får jeg stotret fram.

Vi??? Sier Tømmer’n ”hadde ikke du kommet nå så hadde jeg vridd hue av faenskapet!” 

Hvor det blei av Svein?

Nei han sto på babordsida midtskips han og prøvde å få walkie-talkien til å virke.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende