Kan vi nå si God Jul til hver andre ………

eller må vi fremdeles vente en dag?

Vi begynte ganske tidlig syntes jeg, med å ønske hverandre god jul. Det skjer liksom fra første søndag i advent får jeg følelsen av noen ganger. Det var forresten det samme da vi nærmet oss påsken i vår, da var bloggerne også ute i god tid med å ønske God Påske lenge før Palmesøndag.

Det har vært en aktiv ”juleforberedelse” her på bloggen. Mange kreative og dyktige ”husmødre” som har gitt oss oppskrifter på ymse juletradisjonsmat og noen som har bedt om råd og tørket støvet av gjenglemte juleoppskrifter og de syv slag.

Julekalendere for store og små med nisser på eventyr over det ganske land, fornøyelige fortellinger som blir oss presentert tidlig på morgenen som en god morgenavis som er der før man skal på jobb.

Vi får gårsdagens hendelser og eventyr servert før vi selv skal begi oss ut på noen. Dagen er ennå ung og uten farger. Vi trenger liksom morgenavisen og en kaffekopp eller en episode i julekalenderen, vi har blitt så ”avhengig” av, til å starte dagen, ta fatt på nye oppgaver eller gripe dem hvis sjansen byr seg…… 

Gripe dem ja? Carpe Diem er etter hvert blitt et kjent uttrykk. Er det fordi det har blitt viktigere med årene, det å realisere seg eller få den komplette opplevelse eller er det fordi vi har for god tid?

Ja har vi ikke god tid da, vi får jo tid til det meste?

Jeg tror ikke min foreldregenerasjon sånn generelt visste hva ”carpe diem” betød, selv om jeg tror faren min skjønte det ganske tidlig, men han måtte kanskje også gjøre det i ordets rette forstand; carpe diem!

Når du gradvis blir blind og vet at du ikke vil se en dritt etter fylte førti, så får det kanskje en dypere mening.

Jeg husker så inderlig godt da broren min giftet seg, da sa han at han syns svigerdatteren var utrolig vakker, men han skimtet så vidt en hvit brud som kunne vært hvem som helst.

Men han hadde sett, og han kunne så inderlig visualisere det hele med det skjønneste bilde i sitt indre. Og det er vel egentlig de bildene vi skal søke å fange?

Vi sitter mange her i dag med de skjønneste bilder fra en barndoms julefeiring. De fleste av oss har heldigvis gode bilder fra juleaften med alle dens forventninger og innfrielser av ønsker. Jeg husker enda godt da jeg fikk leggskinn, skulderbeskyttelse og ny hockeykølle til jul. Jeg spilte jo på skolelaget og måtte ha skikkelig utstyr. Jeg skal si dere jeg grep dagen eller kvelden blir det rettere sagt da jeg fløy rundt i stua i full mundur og utførte slagskudd til mutter’ns fortvilelse, det ble jo noen merker i gulvet.

Skolemester i Sandefjord ble vi, men det var vel ikke akkurat på grunn av at jeg ”trente” litt den juleaften, tror jeg.

Ja det er mange bilder fra julefeiringer opp gjennom årene og heldigvis så er de fleste bare gode minner. Jeg vet det er mange der ute og kanskje her inne også, på vgb, som ikke bare har gode minner fra en slik høytid.

Jeg husker min bestefar, sjøkapteinen, han ble alltid litt mutt og sur og tverr når det nærmet seg tiden for julebadet og å tre på seg blådressen. Det varte og det rakk, så av erfaring begynte mormor å mase på han tidlig på ettermiddagen slik at han kom seg i finstasen samtidig som ribba kom på bordet. Vi vet ikke hva det var som utløste denne sinnsstemningen hos en ellers så munter bestefar, men vi forsto vel at det hadde noe med opplevelser fra krigsseilertiden og minner som kom på. Jeg husker det var merkelig for en guttunge å oppleve sin store helt på den måten, men utpå kvelden følte jeg igjen den store værbitte hånden hans rufse meg i håret og gi meg en bestefarsklem som nå for en gangs skyld ikke var skjeggete. Og da var alt som det skulle igjen.

Det var en herlig tid, den jeg fikk sammen med han i barndommen. Den er heldig den guttungen som har en bestefar å leke med.

Jeg har i alle år som voksen angret som en hund på at jeg aldri tok han med på hans store drømmereise, nemlig å krysse det amerikanske kontinent fra øst til vest med en Greyhoundbuss for å ende opp hos sin datter i California. Når endelig sjansen bød seg og det kunne gjennomføres fra min side, var det for sent. Da hadde den spreke karen blitt syk.

De sier det er aldri for sent, men det er nettopp det det fort kan bli. Vi må gripe dagen eller benytte tiden som er gitt oss. Den er så umistelig verdifull og inneholder så utrolig mye positivt. Det er bare oss selv som er begrensningen.

Jeg kjenner til flere både utenfor og innenfor dette ”samfunnet” vi nå befinner oss på, som benytter tiden vel.

Selvfølgelig er det på jobb, på skole, treningsstudio, ute i naturen, med hobbyen (her er vel da perler en reell sak), med venner og kanskje sittende her, dessverre ikke så bevegelig som vi skulle ønske på grunn av sykdom. Men de benytter tiden til noe positivt, noe gagnende og produktivt. Og det er så viktig.

Vi er alle forskjellig utrustet, vi har meninger om mangt og vårt utgangspunkt blir derfor noe forskjellig, men vi har vilje og forstand og kan dermed sette oss mål innenfor våre egne begrensede muligheter.

Ja la oss gjøre det, se og benytte mulighetene, innse hva vi kan få til og så strekke oss til de ytterste grenser av det. Vi kan tøye de grensene så lenge vi vet at vi har oppnådd tidligere mål. Ikke bare fysisk og produktivt, men også hvor vi står i forhold til oss selv. I forhold til vår samvittighet. For med vilje, forstand og samvittighet kan du utføre noe ”stort” på mange plan. Ikke bare dine egne mål kan bli tifredsstilt, men du kan også hjelpe noen andre til å nå sine mål.

Og da, ja da har du handlet etter noe av julens budskap enten du tror på det ene eller andre av religioner og trosretninger.

Nå sitter jeg her på et hotellrom i Orlando, det er min siste kveld på min ”egoistiske” golfferie her i US of A og jeg skuler bort på min adventskalender.Jeg har kommet til (så ha me juksa lite) den 24, med andre ord, det er juleaften. Og jeg tenker som så: I fjor skrev jeg et julebrev til dere hvor jeg forklarte hvordan denne skikken min hadde oppstått, men nå skriver jeg til dere som om jeg kjenner dere alle og at dere kjenner meg.

Noen har jeg vært så heldig å møte og noen har jeg fått et forhold til her som jeg fint tror jeg kunne fortsatt og hatt i den virkelige verden.

Det ble en alvorlig ”rød tråd” jeg ga dere gjennom dette brevet, men det har vært gjennom bilder som har satt sitt preg på mitt liv hvor jeg har grepet dagen og noen ganger sett og benyttet mulighetene som er meg blitt gitt.

I år som i fjor så blir det på samme måte. Ingen nevnt, ingen glemt. Men jeg måtte nevne minimor i fjor og da kan jeg ikke annet i år enn å gi uttrykk for:

”At jeg er så innmari glad for at du fikk deg en sydenferie Siskan”. Og så håper jeg du fremdeles er fin på håret ;-)

God Jul til dere alle og så håper jeg dere går inn i det nye året som friske og raske bloggere med et rikt liv utenfor vgb.

Og så lister Flabben seg ut for denne gang ………..

Adventskalenderen er nå tom ;-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende