Jeg har fått en utmerkelse,

Det er visst etter hvert blitt ganske mange som har fått utmerkelsen, men det var altså Carpe som er Midt i Livet som gav meg denne. Tusen takk

Med denne Award’en følger det også en utfordring:

1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en.

Fakta om meg selv er vel ikke så vanskelig, men det bør jo være noe som kanskje er litt overraskende for dere bloggere.

1. Jeg var i ungdommen en råtass i spørrekonkurranser og har representert Vestfold i sammen med to andre fra klassen min i en slik NRK-konkurranse for tolvåringer.
2. Fra ei spørrebok i geografi på 1000 spørsmål som min kone fikk tak i til påske et år, fikk jeg 993 riktige svar.
3. Min største drøm har nok vært å drive restaurant eller vertshus og jeg har hatt stand to år på rad på Gladmatfestivalen i Stavanger som en kompensasjon for dette.
4. Jeg er glad i å reise og benytter de fleste anledningene som kan by seg å kombinere forretningsreise med fornøyelse. Både reiser til Amerika og Australia har jeg klart å kombinere på den måten.
5. Jeg har reist ”jorda rundt” på business class i 88 og det er betraktelig mer behagelig enn ”monkey class”.
6. Jeg er en ivrig vinterolympier og har deltatt ved fem vinterolympiader. Dessverre så blir jeg sittende i sofaen i år med beinet i gips.
7. Setter vennskap over alt og det å kunne stole på. Mange av mine beste venner er frimurere, noe jeg selv også er.

De jeg vil utfordre får bli jenter, da jeg synes slike utfordringer og bloggkjedebrev er en dameting. Så nå vet dere enda en ting om meg.

Anneblogger

Abi

Catalyzator

Burnie_Berit

Artemisia

Sårbar

Juni_10

God tur til disse bloggerne som sannsynligvis ønsker med pokker i vold nå

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mitt første barnebarn kom til verden for fem år siden,

Sjette februar sier min datter at det var, mens jeg holder på den syvende. Uansett uenighet om datoene, så er vi i hvert fall enige om at det var på tide. Nitten dager på overtid og ei jente som begynte å bli passe lei.

Jeg var i grunn ganske lei jeg også av å ta med meg sigarer på Leman Bar hver kveld, så etter ei uke ba jeg jentene om å la de ligge bak disken. For poden måtte jo krympes på skikkelig vis når han endelig så verdens lys.

Det var ikke hver kveld jeg var på Leman Bar da, men vi hadde gjort det slutt Elena og jeg og Dima, min gode venn og spillepartner i biljard, hadde ikke så lange kvelder på jobben lenger.

Det ble noen turer på Leman ja.

Jeg ringte datteren min annenhver dag og fikk noen meldinger fra eks’en om hvordan den gravide taklet hverdagen. Vi var begge to spente på dette med at vår eldste datter skulle bli mor, da hun hadde nok å stri med fra før både fysisk og sosialt. Men vi visste jo at hun var tøff, så hun fikser nok dette og. Men vi var spente. Og mer spent ble jeg også etter som tiden gikk og ingen beskjeder dukket opp om noe barnebarn.

Nå tenker dere at jeg sikkert kunne ha vært der hos henne som en god far sikkert ville vært, men jeg befant meg omtrent på andre siden av jordkloden og ni tidssoner borte.

Som jeg har nevnt, så ble det mange turer til Leman Bar og denne torsdagskvelden var intet unntak.

Vi tok det pent med tilmålt drikke slik at vi ikke ble tatt i kontrollen i porten på jobb dagen etter. Vi hadde nulltoleranse i prosjektet. Men av en eller annen grunn ble Dima og jeg ganske så enige om at vi sikkert kunne komme litt seint på jobb i morgen. Det var jo snart helg

Det ble noen runder ”eight-ball” og plutselig har klokken passert midnatt. Vi småprater litt med damene som lurer på når jeg skal bli ”Bestefar” og de får det samme svaret som de har fått i snart tre uker.

”Åååå, en av de første dagene, tenker jeg” og skuler ned på sigarene som ligger der og venter.

Dima og jeg gjør oss klar til å dra og Dima ringer etter en av Taxikameratene sine, da plutselig min private mobiltelefon gir fra seg de vanlige signalene om at en melding har kommet.

Klokken er halv ett på natten den syvende februar og meldingen lyder som følgende.

”En fin gutt ble født for to minutter siden. Gratulere Bestefar”.

Og Taxikameraten til Dima måtte vente en sigar og et par akevitts tid før han kjørte oss til leiren.

For meg så ble mitt barnebarn født den syvende februar, mens for de andre i familien er det den sjette.

Men dette bildet er tatt 01.00 den syvende februar.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nyttårsaften tilbrakte jeg på La Gomera,

 nærmere bestemt oppe i fjellene på vestkysten i Chipude. Dit kom jeg om ettermiddagen på årets siste dag med en hilsen i baklomma fra min gode venn Carlos til eieren av hospitset jeg skulle bo på. Jeg hadde ingen bestilling å referere til, men bare en anmodning fra Carlos om å innlosjere meg.

Det var broren til eieren som tok i mot meg og han lyste opp da jeg overbrakte hilsenen fra Carlos. Carlos er litt av en stjerne i Chipude da det er hans hjemsted og nå er han viden kjent for å drive Tenerifes mest besøkte bar og restaurant. Jeg tar et innlegg om det litt seinere.

Chipude er et lite idyllisk sted med rundt femti hus langsetter den smale fjellveien. Hospitset Sonia er det lokale samlingstedet selv om det er to andre ”barer” rundt plazaen og kirken som ligger så flott til i den lille ”landsbyen”.

Det var flere tyske og hollandske ”vandrere” som også skulle feire nyttårsaften der oppe i fjellene og Mama Sonia hadde allerede startet med grytene da jeg slo meg ned ved baren og tok en Dorada. Det luktet himmelsk fra kjøkkenet og jeg gledet meg allerede til aftenens måltid.

Sønnen i huset kom med en liten skål med oppskåren chorizo og den var også hjemmelaget.

Den smakte himmelsk og mama Sonia smilte fornøyd ute på kjøkkenet da sønnen sikkert sa noe om at kameraten til Carlos himlet med øynene over den utrolig smakfulle chorizoen som var helt perfekt i konsistens også.

Morrpølse ryk og reis, det er spanjoler som kan spekemat.

De glade vandrerne satte seg til bords og jeg fikk et lite bord alene, ikke nødvendig å menge seg inn i festen enda, jeg skulle nyte.

Forretten var en suppe på bønner og erter og utrolig smakfull. Ja hjemmelaget suppe blir som regel det, når du ikke bruker for mye vann og lar den redusere en del.

Til hovedrett fikk vi mama Sonias paella og den var også full av himmelske smaker. Ja det smakte så godt at flabbemaven begynte å bli mett. Men det er jo alltid plass til litt dessert.

Og hvilken dessert. Det er ingen ting som smaker så godt som hjemmelaget is og bakverk og denne lune fruktterten med hjemmelaget vaniljeis ble prikken over i’en.

Carlos Primero ble følget til espressoen som blandet seg med rester av desserten.

Det ble litt miksing med hollendere og utveksling av erfaringer fra turer i den norske fjellheimen og plutselig så var klokken slagen og vi sto der med champagne og tildelte hverandre kyss på kinn.

Etter en stund tok jeg med meg en Carlos Primero og resten av flasken med Campo Viejo Reserva og satte meg på balkongen min og tente opp en god cigar.

Det var mørkt og det var stille. Ja det var så stille som jeg aldri har opplevd før. En absolutt stillhet og et mørke som ble brutt av veglysene som slynget seg bort fra Chipude.

Jeg oppdaget to svake lys ute i havet i sydvest og tenkte litt på sjøfolkene som var på veg til en ny havn der ute. Seile inn i et nytt år, forlate en havn og et gammelt år for så å ankomme en ny havn i et nytt år.

Tankene mine begynte å spinne i denne stillheten og minner kom fra bare noen dager tidligere da jeg feiret jul med døtre og barnebarn, lagde julemiddag med eksen og sendte julebrev til bloggere.

Jeg var inne i en melankoli og tenkte vel litt lenger tilbake og sendte de noen tanker de som ikke er her lenger, men jeg fikk øye på de lysene langt der ute over veglysene som slynget seg vekk fra Chipude.

Du er heldig Flabben, du kan sitte her og glede deg over tilværelsen, over hva du har opplevd både i kveld og i tidligere tider. Og du kan gjøre det helt alene på kanskje den største festdagen i året.

Vel, jeg hadde selskap av noen som ofte er med meg til Kanariøyene, nemlig Cohiba og Carlos Primero. Sammen tok vi noen minutter til og avsluttet natten med noen tanker om veien videre……………………………

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gledelig Jul kjære medbloggere,

Slik startet jeg julebrevet til dere for tre år siden også og hadde vel ingen anelse om at jeg skulle sitte her på julaften i 2009 og skrive nok et julebrev til dere. Ja jeg sier dere, selv om det er mest for meg selv jeg gjør dette.

Som jeg skrev den gangen, så er det en tradisjon for meg å skrive julebrev til venner, familie og bekjente rundt om.

Og det startet i Qattara Depresjonen i Egypt i 1989.

Med andre ord så har jeg et lite jubileum i år. Tjue år med julebrev er jo for så vidt en liten bragd i seg selv, da jeg vet mange sitter og venter på disse brevene og at jeg dermed gleder noen bekjente der ute.

Men det er altså dere, dere bloggere som jeg kjenner på godt og vondt, som jeg skriver til nå.

Det meste jeg leser her inne er heldigvis godt. Med gladhistorier om katter som kommer til rette, kjærlighet som blomstrer, vennskap som bli knyttet eller knyttet nærmere og gode utvekslinger av meninger om politikk, oppdragelse, sykdommer, sex og ”god knows what”.

Det vonde er for meg noen ganger uforståelig, da jeg ikke klarer å sette meg inn i depresjoner, frykt og angst, hvordan forhold blir brutt, sykdommer rammer en og dessverre når noen forlater oss på en tragisk måte.

Joda, jeg klarer å forholde meg til de siste nevnte tilstandene her, men jeg har problemer med all den tristheten som forekommer.

Er det noe som er feil med oss, har vi mistet evnen til å glede oss over livet?

(mer…)

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei dere, nå er det ikke mange dagene igjen.

Har du alt klart til julemiddagen nå? Har du bestilt fisken, pinnene, ribba og pølsene og er du sikker på hvordan du skal gå fram for å få maten så god som den burde være på en slik kveld.

Får du svigerforeldre på besøk så er det best legge seg i selen for et godt resultat.

Noen får det ikke til uansett hva de gjør, for de gjør det bare på deres måte likevel og stoler ikke på råd fra andre som har lang trening.

Jeg har stekt noen ribber i min tid og har i de aller fleste tilfellene fått et meget godt resultat. Det viktigste med ei ribbe er at den er feit, fersk og har jevn tykkelse.

Når jeg skriver feit, så må du ikke være redd for å få den for feit, for det får man ikke kjøpt lenger. Fatter’n pleide alltid å si at ribba skulle ha en tomme med fett og så viste han 4 centimeter med tommel og pekefinger.

Min tidligere svigermor skar til og med av fettet før hun stekte ribba i en periode. Det må jo har vært som å spise ”Grandis” med papplata på. Det smaker sikkert ikke godt når du legger til ei tørr papplate til noe som smaker pyton fra før av.

Men nå skal vi altså gjøre klar det halvparten av den norske befolkningen spiser julaften, nemlig svineribbe.

(mer…)

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hendte jeg lot sjåføren min Iboro ta noen bilder.

Han syntes det var like artig hver gang han fikk låne Minoltaen og jeg var like spent på resultatet.

Jeg tok for det meste bilder med diasfilm, ectachrome 200 eller Kodachrom 60. Den siste var et must da jeg jobbet i ørkenen.

Men i Nigeria begynte jeg med Ectachrome og vet ikke helt hvorfor, men det var sikkert på grunn av lyset og mangel på kontraster i det miljøet. Og da sier sikkert proffene her at det var feil valg.

Men en ting var sikkert, Iboro dreit i hva slags film jeg til en hver tid hadde i apparatet.

Det ble ofte lange stunder ved hver observasjon i de tidlige tider i GPS målingenes tidsalder. I dag trenger man bare noen sekunderes observasjonstid på det vi den gang i 90-91 brukte en time på. Nøyaktigheten er sikkert bedre i dag, men målte du relativt som det het, så fikk du den gang nøyaktigheter på 1:1000 000 og det er ganske bra spør du meg.

Med meg på mine turer i bushen hadde jeg alltid med meg en bok av størrelse murstein. Ikke akkurat noe du puttet i baklomma, nei mer en som du kunne slå i hjel en mann med.

Jeg hadde sittet og fordypet meg i Mitcheners Alaska en stund da jeg hører Iboro fnise og le. Det var helt merkelig å høre han fnise, for han minnet mest om en gorilla og jeg tror ikke de fniser akkurat.

Men jeg så opp fra boka der jeg satt meget avslappet i min ”directorstol” og så og hørte som sagt Iboro fnise.

Hele hans hvite tanngard var åpenbart i et fult smil også og hemmelighetsfull det kunne han være.

Nå ja, jeg fikk ikke noe ut av han så jeg regnet med at han bare hadde hatt en deilig dagdrøm om en av hans kvinner på de forskjellige truck-stops vi hadde på den Nigerianske landsbygda.

Men det var noe som ikke stemte, for han var svært så pliktoppfyllende og kjørte utenom alle slangene vi passerte på vår vei tilbake til camp.

Og i campen ble alt som før, en runde i baren og litt flørting med Maggie. Og før jeg visste ordet av det, så hadde denne turen gått.

Og da jeg kom hjem og hadde hentet mine lysbilder dukket dette opp.

Ikke akkurat et bilde av min beste side, men jeg fikk meg en god latter.

Og siste stikk gikk vel til Iboro som møtte meg den første dagen tilbake med et stort glis.

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vårtegn er noe vi alltid ser fram til.

Denne våren syntes jeg de lot vente på seg, alt var fremdeles grått og brunt, ikke et grønt strå å se. Selv hadde jeg vel opplevd en ny vår på nyåret siden jeg var forelsket og sammen med en herlig vakker kvinne som selv ungdommene i prosjektet snudde seg etter.

Men nå hadde forholdet begynt å skrante litt og det et par uker før jeg skulle hjem å feire femtiårsdagen min med pomp og prakt.

Jeg hadde tatt med meg Russisk kaviar de to siste turene, nok til en god forrett til femti gjester, og jeg hadde luftet om Elena skulle bli med på feiringen, noe hun ikke var særlig giret på. Lite viste jeg da at det var problemer for henne å få visum ganske raskt og at hun tenkte litt mer seriøst enn meg på det tidspunktet.

Men jeg måtte rette opp i det jeg trodde var et forhold som var i ferd med å glippe ut av hendene på meg.

Dmitry og jeg var ute på en av våre berømte ”On a Sunday morning sidewalk” turer som pleide å ta oss innom et vannhull sånn rett etter god norsk kirketid. Vi gikk oppe i åsen over sentrum av Nakhodka og aprilsolen varmet oss i den ellers ganske så friske luften.

Dmitry var heller ikke vant til å se et landskap fremdeles så grått og brunt såpass langt ut på våren, noe pleide da å grønnes i april rundt St. Petersburg hvor han var fra og fra mitt hjemlige Stavanger.

Dette var tross alt Far East Russia med Sibir på landsiden og Japanhavet på sjøsiden.

Men vi gikk nå der og pratet og Dmitry skjønte nok min engstelse rundt forholdet til Elena og meg.

”The Russian girls are not easy” prøvde han å forklare meg. Du må stelle pent med dem. Gi dem blomster og konfekt, spandere sjampis når vi er ute og ikke minst å fortelle dem at de er flotte på håret, ser bra ut og er deilige.

”But I tell her that every time we are together” prøvde jeg å forklare.

Dmitry lo og forklarte at det var litt andre ting de var ute etter å høre enn at de hadde “nice ass” som han på sin etter hvert brukbare engelsk uttalte til meg.

Han hadde brølt ut da jeg hadde fortalt ham en gang etter at Elena og jeg var blitt sammen at jeg hadde fornøyelig sagt på min russisk da hun gikk fra sengen til badet en morgen; ”Klassnaya pupka Lenoshska” som da er det gutta gjerne sier om ”a nice ass”, men normalt ikke til sin kjære.

Men Elena hadde likt det hun, for hun visst hun hadde den deiligste lille stuss du kunne tenke deg.

Vi begynte å drifte ned mot det mest høyereliggende vannhullet da jeg får øye på noen bitte små gule blomster i alt det gråe og brune.

”I’ll give her flowers Dima” sa jeg og plukket tre fire av de få blomstene som var der.

”You have to take a picture of this Dima”.

”Ok my friend, but they want big nice boquet of flowers, not theese tiny snowflowers” nærmest ropte han ut mens han himlet med øynene.

“Dima, these will do, make my word, she will melt like the snow and say “Ohhh Flabbchic” and come straight in my arms”.

Dima ristet på hodet og lo. ”Ok my friend, don’t blame me, I have told you what to do.

Nede på “Stary Kapitan” fikk jeg “djevoshkaen” til å sette de i et eggeglass mens vi var der. Og da hun spurte hva jeg skulle med dem, forklarte jeg henne det.

Dima ble nesten flau på mine vegne, men djevoshkaen smilte søtt og sa at det ville min Lenoshka sikkert bli glad for.

Og det ble siste stikk til meg Dima.

Men jeg vet ikke riktig nå hva jeg satte mest pris på når jeg en gang i mellom ser dette bildet.

Om det var armene til Elena som kom sammen med noen kyss eller alle de fantastiske søndagsturene Dima og jeg hadde de atten månedene vi jobbet sammen.

Jeg er to år eldre enn faren til Dima, men Dima og jeg er fremdeles verdens beste venner.

Vurdert til: av 100 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Juleforberedelser kan være så mangt.

Noen vasker og pynter i heimen, det skures og tørkes støv og det bakes og handles, skrives julekort og julebrev, telefonen går varm til søsken, barn og foreldre for lister som skal skrives om ønsker og handlelister.

Det gjøres avtaler om ditt og datt, julenek og julenøtter og juletre med juleføtter skal kjøpes inn og julekonserter varer til langt på natt.

Men for noen av oss er dette blodig alvor, ikke slike trivielle oppgaver som før er nevnt.

Nei noen må lide for at andre skal nyte, så nå er juleølsmakingen i gang J

Får håpe jeg kommer i mål

Vurdert til: av 80 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er godt med alt som er unnagjort,

pleier en av mine venner å si ved visse anledninger. I sin ungdom var han en av Norges beste skihoppere og kombinertløpere. Nå går han nesten aldri på ski, men er en skikkelig spreking.

Jeg har gjort mye rart i mitt liv, utført noen stønt og overrasket noen og enhver ved visse anledninger. Jeg har hatt en egen evne til å komme inn på lokalbefolkning der jeg har vært og forstått mye av deres tenkemåte angående respekt og omgang.

Jeg var SSL’s GPS-ekspert og supervisor på en meget stor seismikkjobb i Nigeria i 91 og 92. Jeg reiste i forkant med noen lokale ingeniører og lagde kontrollgrunnlaget for alt det store seismikkarbeidet som kom i ettertid.

Det hendte da at vi måtte ha noen møter med ”elders” i en by, landsdel eller høvdingesete. Ikke godt å vite hva man skal kalle slike plasser.

Det kunne ligge en by med 100.000 innbyggere like i nærheten, men det var i landsbyen og med øvrighetene der møtet og avtalene skulle inngås.

Vi skulle nå ha et møte med landsbyhøvdingen og hans råd i Kokori, et par tre mil øst for Sapele og Warri som dere fint finner på Nigeriakartet.

Frank, en av mine dyktige ingeniører hadde slektskap til en del fra distriktet og var en selvskreven representant og tolk for meg. Han sa at vi måtte ha med oss dram til å forsegle avtalen med. Det var viktig at vi viste slik respekt og at vi gav rundhåndet. I dette tilfellet var ikke det mye, vi hadde med to flasker genever, for det var det det skulle være.

Høvdingen så eldre ut enn Metusalem, skikkelig gammel og det var hans ”prinser” også. Så var det åtte ti rådsmedlemmer til, Frank, en annen ingeniør ved navn Otis og meg.

Frank, Otis og jeg satt rett imot ”gamlingene” og vi ”diskuterte” litt fram og tilbake, erstatninger for ødelagt eiendom var allerede fastlagt i henhold til faste takster mellom oljeselskapet og myndighetene.

Med andre ord så var det lite som kom dit det egentlig hørte hjemme, nemlig hos den vanlige landsbybefolkningen.

Nigeria er et korrupt møkkahøl.

Men så skulle avtalene forsegles da og det var da Metusalem bøyde seg forsiktig fram og hentet et lite drammeglass som sto inne i et slags alter med noen knokler og geiteskaller på.

Glasset var så møkkete at det gikk omtrent ikke an å se gjennom det.

Vi reiser oss og flaska blir sprettet og Metusalem tar et sveip med fingeren rundt i glasset som for å rense det for dritt. Det blir skjenket oppi og Metusalem kaster det bak i nakken. Så får jeg glasset og jeg bare følger på med et godt mål genever og kaster det ned i det berømte Flabbesluket og så sender jeg flaska og glasset videre.

Flaskene går på rundgang og falske nummer to er passe tom eller full ved ankomst til Metusalem igjen slik at han kan få med seg en drøy dram hjem.

Men han hadde ikke stått overfor Flabben før og før han viste ord av det så måtte han ta en støyt til.

Og denne gang, etter meg.

Metusalem tok imot og gliste med munnen full av ei tann og tok meg i handa og ristet så jeg trodde knoklene foran meg skulle skramle sammen på jordgulvet.

Da seansen var over og vi skulle dra videre med sjåføren min Iboro, kommer det fra Frank:

”Flabben, you have been in Nigeria to long now”, hvorpå jeg snapper til med:

“What are you laughing at Iboro?” som hadde begynt å le av bemerkningen til Frank.

Men nå lo vi godt alle sammen.

Og tar jeg ikke feil så tror jeg Iboro svingte inn på den første ølsjappa vi kom til uten at jeg hadde sagt et ord om at dette kunne det vært godt og svelget ned med en øl.

Er dere i tvil om Metusalem var gammel?

Sjekk selv.

Det er Metusalem til høyre her.

………………………. og ja, det er godt med alt som er unnagjort

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En som lyver eller ikke holder det han lover,

er det fullt lov å kalle en drittsekk.

Ikke bare det, hvis samme person er konfliktsky, arrogant og en vinglepetter, ja så kan jeg kalle ham ei pingle av en ryggløs statsminister også.

Ja for dere er vel ikke i tvil om hva og hvem det er jeg sikter til?

Regjeringssjefen, sjefen som har blitt portrettert i to bøker ført i pennen av to tidligere politikerkollegaer.

Regjeringssjefen som har ført pisken slik at gamle stortingspolitikere står på talerstolen og fniser og vet ikke riktig hva hun skal si i anledning Jens sitt fravær.

Dette som har skjedd i dag i forbindelse med biodrivstoffavgiften er et godt eksempel på den arrogansen som Jens og hans regjering utøver.

Hadde det vært valg nå så hadde dette kostet regjeringspartiene minst 10%, kanskje mer.

Arbeiderpartiet og den borgerlige blokken som vi har hatt de siste 20-30 årene har borget for forutsigbarhet, bedrifter har sånn noenlunde kunnet planlegge fram i tid.

Det regjeringen har tvunget fram i dag er dobbelmoralistisk både innenfor satsing på miljøteknologi og produksjon, det er et bevis på direkte brudd og lovnader innenfor næringen, det er et brudd og narrespill overfor oss i gata som har kjøpt bil og hadde tenkt å kjøpe bil som kan bruke biodrivstoff som energikilde.

De kan snakke om første- og andre generasjons fremstilling så mye de vil, men som den dyktige og framsynte Sandefjordingen Fredric Hauge er, så ser han nå at vi går flere steg tilbake og ikke framover som en nasjon som setter miljø i førersetet.

Dere har fått hva dere har stemt fram, en pinglete, ryggløs, arrogant og konfliktsky regjeringssjef.

Kan hende han vil regjere aleine, det kan se slik ut, men da brukte du feil sak for å få det til Jens. Du skjønner de hønene du har med deg i regjeringen, de er like maktsyke som deg.

Takk for at du fremmer demokratiet Jens.

Ja slik Det Norske Arbeiderpartiet kjenner det.

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende